Out and about in the big, fat, scary world

I begynnelsen av 2013 fikk jeg en idé. En sen vinternatt begynte jeg å tenke på hvor fantastisk det hadde vært å skaffe seg en ryggsekk, og reise ut i verden for en lengre tur. Og da snakker jeg ikke tre uker på ferie. Men den typen som jeg har lest om på så mange reiseblogger. Den typen som mamma og pappa ikke nødvendigvis var helt komfortable med, men som fikk lillesøster til å juble. Og den type reise som fikk alle jeg kjenner til å bruke ord som "modig". Meg alene ute i den store verden. Med stappfull ryggsekk og lite annet. Og så ble det nå engang sånn at jeg begynte å spare en stund etter jeg avsluttet semesteret mitt i USA.

Natt til tirsdag i forrige uke kom nervene for fullt. Jeg satt sammen med lillesøster Helga i hennes leilighet, og så utover stuegulvet, som var fullt med "nødvendigheter" for åtte måneder (?) på veien. Og selvfølgelig var det mer stæsj enn det sekken min var villig til å gjøre plass til. Så Helga måtte gjøre det Helga gjør best - nemlig å være fornuftens stemme, - noe hun har vært for meg uttallige ganger før. Hun var streng, og fikk meg til å sortere vekk en god haug med ting som jeg selv følte jeg trengte, men som hun så at jeg kunne klare meg uten (Helga; jeg er fortsatt usikker på om jeg gjorde det riktige valget når jeg la igjen The Cramps-skjorta mi).

Og vi kom i mål. Med litt intens viljestyrke, og en god del fysisk styrke, fikk vi pakket det jeg måtte ha med ned i en 50-liters ryggsekk, og en 16 liters dagssekk. Natta kom og gikk, og nervene ble et faktum (fortsatt veldig modig, visstnok). Da det var på tide å komme seg til flybussen, kom en god andel tårer, før jeg plutselig innså hvor sprø denne idéen egentlig er, og tårer gikk over i intens latterkrampe. - Hva pokker er det jeg holder på med?, tenkte jeg. Helga (igjen, fornuftens stemme) minte meg igjen på at dette skulle gå veldig bra, og at jeg bare måtte fokusere på den første delen av turen, som da var en uke i Nottingham, England, for å besøke gode venner. Etter noen gode klemmer satt jeg plutselig alene på bussen, og Helga dro hjem, la ut busstopp-selfies av oss to, sammen med et velvalgt og velkjent sitat av J.R.R Tolkien; - It's a dangerous business, Trude, going out your door. You step onto the road, and if you don't keep your feet, there's no knowing where you might be swept off to (normalt sett, selvfølgelig, skal det være Frodo). Og da tenkte jeg at hvis en liten hårete hobbit kan gjøre dette (spiller ingen trille om han er fiktiv), så kan virkelig jeg og få det til. Og da jeg gikk av toget i Nottingham (aka mitt andre hjem), var alt av reisenerver borte vekk.

Det er noe med å ha vanlig ferie. Det er selvfølgelig fantastisk, men for min egen del er det ofte sånn at jeg stresser litt for å få gjort mest mulig når jeg først har fri. Denne gangen var det ikke sånn. Jeg tok første uka med knusende ro. Nå er det en gang sånn at det er år - tiår - siden jeg har hatt mer enn noen få uker sammenhengende fri. Jeg hadde selvfølgelig skoleferie og sånt da jeg var liten, men jeg var pur ung da jeg fikk min første sommerjobb på pappas kiosk. Så dette med å ikke gjøre annet enn å ha fri i åtte måneder er noe ukjent for meg.

Første ettermiddagen og kvelden ble brukt til å dra tilbake til noen av mine favorittplasser i Notts. Først Canal House, en pub som ligger ved kanalen, og senere på kvelden konsert på Chameleon Arts Café, som er en skjult perle for alle som liker brune puber. Jeg elsker Chameleon.
Dette var min tredje gang i Nottingham, og det føles godt når jeg innser at jeg plutselig begynner å få oversikt over sentrum og store deler av tiden vet hvor jeg skal gå for å komme meg steder. Det ble en fin uke, med mye pub, mye kos, og mye kvalitetstid med mine to kjære engelske damer. Det ble flere musikalske høydepunkter, en fin spasertur til nærmeste småby (Beeston), tradijonell søndagsstek, tivoli, og flere andre minneverdige opplevelser. Siste kvelden ble avsluttet med grunge og psych-konserter (igjen på Chameleon), og så var det på tide å kjempe med ryggsekken igjen, denne gangen uten Helga. Neste stopp - Paris.

Paris er en by jeg alltid har hatt lyst til å besøke. Så lenge jeg kan huske, faktisk. Jeg har drømt meg bort i franske filmer, fransk rødvin og det vakre språket (jeg tror faktisk de kan si nesten hva som helst på fransk, og jeg vil fortsatt synes det høres fabelaktig ut), og tenkt på den dagen jeg endelig skal gå rundt i Paris gater, selvfølgelig med trekkspillmusikk ala Amélie i bakgrunnen, og flyte på luft og kj...eller noe sånt. Selvfølgelig har jeg sett for mye film. Men Paris har uansett vært en destinasjon som jeg har tenkt på som et must. Men siden det er relativt nært Skandinavia, så har det alltid også vært en destinasjon som er lett å vente med til senere. Paris (eller Frankrike, om du vil), drar jo ingen steder, og selv om det nå en gang faktisk skulle blitt zombie apokalypse (igjen, sett for mye film), så tror jeg fortsatt Paris hadde vært like nydelig.

Så jeg tok da toget ned til London, hadde siste runde med kvalitetstid på pub, før jeg sjekket inn og plasserte rumpa godt nedi et sete på Eurostar-toget. Fast bestemt på at jeg skulle få med meg hele turen. Jeg vet ikke hvorfor, men det er noe med å toge gjennom en undervannstunnell som jeg synes er veldig spennende. Men jeg fikk selvfølgelig ikke med meg hele turen. For jeg hadde samme morgen våknet rundt soloppgang i frykt for å miste toget fra Nottingham (som gikk 12:32. Paranoid, mye?). Så istedet for å gape ut i mørket utenfor vinduet, og istedet for å fantasere om hvordan det ser ut på utsiden av tunnellmurene, så sovnet jeg. Med åpen munn. Alltid like elegant. Og jeg våknet i Frankrike. Til tross for at det bare var trær og åpent landskap som føk forbi vinduene, var det veldig klart at vi ikke var i England lengre (vel, også fordi telefonen min mottok en sms fra Telenor med "velkommen til Frankrike"). Kort tid etter rullet toget inn i Paris. Kjærlighetens by, visstnok. Nå er det ikke sånn at jeg har sett så innmari mye av Paris enda, men førsteinntrykket mitt var vel ikke akkurat noe som har med kjærlighet å gjøre. Mer sinte franske menn som ropte noe uforståelig til hverandre på fortauet utenfor Gare du Nord. Takk og pris for franske venner. Yêmissie, som jeg møtte i New Orleans jula 2013, møtte meg på stasjonen og hjalp meg å finne frem til hostellet. Etterpå ble det middag på en libanesisk restaurant og en cheeky Mojito på hostellet før hun måtte komme seg hjem.

Nå er det sånn at jeg i utgangspunktet liker svært godt å bo på hostel. Jeg liker at det er en kjapp og enkel måte å finne selskap når man reiser alene og at det er billig (dog, ikke SÅ billig i Paris, men fortsatt billigere enn hotell). Det er noe eget med hosteller. Det forvandler stort sett den mest introverte person til en person som smiler og ler sammen med fremmede og finner venner på timen. Det er nok ikke alles idé om ideell losji, men personlig synes jeg absolutt alle burde prøve det alene minst én gang. Det er en overvekt av yngre folk på hosteller, men man blir aldri for gammel for å prøve det ut.

Når det er sagt er det jo også stor forskjell på bra og dårlige hosteller. Noen er forferdelig kjipe, noen helt fantastiske. Og det trenger ikke alltid å ha noe med standarden på bygget å gjøre. Hostellet jeg bodde på i New Orleans, og som jeg feiret jul i, var et nokså gammelt hus, og tidvis var det ganske kjølig på rommet om natta. Men atmosfæren i det huset er noe jeg enda ikke har sett maken til. Jeg vet ikke om det var på grunn av de andre som bodde der samtidig som meg, eller om det rett og slett er New Orleans, eller om de som eier det bare rett og slett har et helt fantastisk konsept, men jeg kommer aldri til å bo andre steder når jeg drar tilbake til The Big Easy. Hostellet i Edinburgh var også helt fantastisk, og samme med mitt første Berlin-hostel. Noen hosteller er rett og slett helt fabelaktige. Og noen er ganske bedritne. Noen ganger har det med hostellet å gjøre, noen ganger med de man deler rom med. Det finnes uskrevne regler for hva som er greit og ikke greit å gjøre når man bor på dorm med andre mennesker, og det er ikke nødvendigvis alltid at disse reglene har sunket inn hos alle. Jeg nevner i fleng; folk som tror det er greit å brase skravlende inn og ut av rommet midt på natten, slå på taklyset mens resten av rommet prøver å sove, folk som okkuperer store deler av rommet med å slenge eiendelene sine overalt, folk som sovner fulle i andre sine senger, folk som okkuperer absolutt alle plugger for å lade alt av elektrisk utstyr på en gang, etc etc etc. De aller fleste har litt folkeskikk, men det finnes dessverre unntak.

Hostellet jeg bor på nå er av den bra typen. Nokså strøkent, men ikke alt for likt et hotell (jeg er ikke veldig begeistret for hoteller). FORHENG foran alle senger (jeg er i himmelen), og store låsbare skuffer under sengene som rommer absolutt alle eiendelene mine. Stor bar i resepsjonen, greie dusjløsninger, leselys og to plugger til elektriske dingsebomser pr seng. Jeg liker dette hostellet godt. Frokosten var hakket over vanlig kontinental frokost, så absolutt ingenting å utsette på det heller. Jeg kunne godt bodd her igjen, med andre ord.

I skrivende stund har jeg fortsatt ikke gjort stort ut av dagen. Men altså, klokka er heller ikke så mange. Jeg skal ut og utforske Paris i dag, det vet jeg. Men hvor i byen jeg skal og hva jeg skal gjøre er enda ikke planlagt. Heldigvis har gårsdagens reisenerver sluppet taket. Jeg skal lage en spilleliste med fransk klisjémusikk (fortsatt litt fanget i filmverdenen), og late som at jeg vet hvor jeg skal. Tror det er en god plan. Og hvis jeg bare går i sirkel og ikke funnet ut hvor jeg skal, så finnes det alltids fransk vin. La vérité est dans la vin. Så det så.

A zombie at The Orange Tree in Nottingham

A night at the Goose Fair

 

Goose Fair stuff..

 

I didn't go on that one..

A greek burger at Annie's Burger Shack in Notts

I could SO live here..
Picture taken by the canal on our way to Beeston.

The Barrell Drop in Nottingham city centre.

Robin Hood. I idolized him as a kid. He's really nice. The strong, silent type.

Lovely, lovely sunday roast.

 

In english:

In early 2013 I suddenly got an idea. It was a late winters eve, and I started to consider how amazing it would be to get a backpack, and go travel the world. And I'm not talking three weeks on holiday somewhere. I'm talking about the type of trip I've been reading about in so many travel blogs. The kind my mum and dad wasn't too keen on, but that would make my little sister super excited. And the kind of trip that would make everyone know use words like "brave". Me all alone in the big world. With a big, full backpack and not much else. So I eventually started saving a little after returning from my term in the US.

Tuesday night last week, I got really nervous. I was sitting with my baby sister Helga, in her flat, and looked out at the livingroom floor, which was littered with 8 months (?) worth of "necessities" . And of course that meant more stuff than my poor backpack could hold. So Helga had to do what Helga does best, - namely being the voice of reason - something she's been countless times before. She was very strict, and forced me to sort out stuff I myself felt that I neeeded, but she was sure I could do without (Helga; I'm still not sure leaving my The Cramps-shirt was a good idea).

But we got there. With some much needed will power, and a great deal of physical strenght, we packed the stuff I needed into a 50l backpack, and a 16 l daypack. The night came and went, and I grew more and more nervous (still very brave, apparently). And when it was about time to get to the airport shuttle, there were a lot of tears, before I suddenly realised how crazy this idea actually was, and tears turned into fits of laughter. - What the hell am I doing, I thought. Helga (again, voice of reason) reminded me that everything would be okay, and that I just had to focus on the first leg of the trop, which was one week in Nottingham, England to visit good friends. After a few big hugs, I suddenly found myself sitting on the shuttle, while Helga went home, and posted our bustop selfies online, with a well known J.R.R Tokien-quote; It's a dangerous business, Trude, going out your door. You step onto the road, and if you don't keep your feet, there's no knowing where you might be swept off to (normally, of course, it's about Frodo). And then I thought, - if a wee hairy hobbit can do this (and it doesn't matter if he's not real), I sure as hell can too. As I stepped off the train and onto the platform in Nottingham (aka my second home), I wasn't nervous at all.

There's something about being on a normal holiday. It is of course brilliant, but for me, I also tend to stress about a lot, to do as much as I can while I'm off work. This time it was different. I spent my first week being completely relaxed. The thing is, it has really been years, bo DECADES, since I've had more than just a few weeks of time off. Of course I had my summer holidays and stuff when I was a kid, but I was also young as hell when I got my first summerjob at my dads kiosk. So this thing about not doing anything for eight months is a very new territory for me.

My first afternoon and evening was spent going back to some of my favourite pubs in Notts. First The Canal House, of course an establishment next to the canal, and then later for a gig at Chameleon Arts Café, which I consider to be a hidden treasure for everyone who likes unpretentious pubs as much as I do. I love the Chameleon.
This was my third visit in Nottingham, and it feels so damn good when I'm starting to feel like I know my way around the city centre, and that I most of the time know where to go. It turned out to be a brilliant week, with lots of pubs, lots of good times, and lots of memorable experiences. My last night ended with grunge and psych gigs (again at Chameleon), and after it was time to pack up my backpack yet again, this time without the help of Helga. Next stop - Paris.

Paris is a city I've been wanting to see forever. As long as I can remember, in fact. I've been dreaming days away with french films, french wine and the beautiful french language (I'm actually pretty sure french people could say just about anything, and I would still find it adorable), and I've been thinking about the day I would finally walk the streets of Paris, of course with some Amélie inspired music in the background, and just live of air and l..or something like that. Of course I have seen way to many films in my life. But Paris is still a destination I've considered as a must see. But it is realitvely close to Scandinavia, so it has also been a destination that's been easy to save for later. Paris (or France, in general) isn't going anywhere, and I'm sure that even if the zombie apocalypse should strike (again, seen to many films), Paris would still be as hauntingly beautiful as it is.

So I got on the train down to London, and had some last chance quality time at a pub, before I checked in and placed my ass in my seat in the Eurostar train. Determined to be awake and alert enough to catch the entire trip over. I don't know why, but there's something about being on a train that goes under water that's so fascinating to me. But then, of course I did not manage to stay awake. Because I had, that very day woken up at about dawn in fear of missing my train from Nottingham (it was to leave the station at 12:32. Paranoid much?). So instead of being in awe and watching the darkness of the tunnell outside of the window, and fantasising about how it must look outside of the tunnell walls, I fell asleep. With my mouth open. Ever so elegant. And I woke up i France. Even if the view consisted of just trees and open scenery, it was clear to me that we were not in England anymore (well, also because my norwegian phone operator sent me a text that started with "welcome to France.."). A short time later the train arrived in Paris. Apparently the city of love. Of course, I haven't really seen much of Paris yet, but my first impression didn't really feature any kind of love. More like..angry french men that shouted something I didn't understand at each other on the sidewalk outside of Gare du Nord. Thank god for french friends. Yêmissie, whom I met in New Orleans over christmas 2013, met me at the station and helped me find my hostel. Afterwords we had dinner at a lebanese restaurant and then a cheeky Mojito at the hostel, before she had to go back home.

So here's the thing; In general I really enjoy staying in hostels. I like the fact that hostels makes it so easy to meet people when you're traveling by yourself and the fact that it's so reasonably priced (of course, not really that cheap in Paris, but still cheaper than a hotel). Hostels are something special. It turns the most introverted person to someone who smiles and laughs with strangers, and who will find friends within the hour (kind of). It's definitely not everyones idea of ideal accommodation, but personally I think it's something everyone should try at least once. In hostels, most people tend to be on the younger side, but one is never to old to try it anyway.

When all that being said, it is of course a big difference between a good and a bad hostel. Some of them are down right terrible, and some completely amazing. And it's not necessarily the building itself that tetermines that. The hostel where I spent the christmas of 2013, in New Orleans was pretty worn down, and some nights the room was pretty chilly. But the atmosphere! Oh the atmosphere was something really special. I don't know if it was because of the amazing people staying there at the same time as me, or if it's just because of New Orleans itself, or the hostel just has an amazing consept, but I'm never gonna stay anywhere else when I return to The Big Easy. The hostel in Edinburgh was also amazing, and the same thing goes for my first Berlin hostel. Some hostels are just brilliant. And some really shitty. Sometimes it's becaue of the hostel itself, and sometimes it's because of the people sharing your dorm. There is unwritten rules about hostel etiquette, and some people just haven't gotten that memo. Like, people who thinks it's okay to go in and out of the room in the middle of the night, while speaking loudly, people who turn on the damn light in the middle of the night, people who keep their shit everywhere around the room, people who drunkenly pass out in other peoples beds, and people who occupy every fucking electrical outlet to charge their collection of tech. Most people are okay, but there are of course a lot of dickheads around too.

The hostel I'm in right now is one of the good ones. Pretty nice building, but at the same time not too much like a hotel (I'm not really into hotels). Curtains on ALL beds (I'm in heaven), and big drawers (with locks) that holds all my possessions. A big bar next to the reception, decent showers, reading light and two outlets for every bed. I like this hostel a lot. The (free) breakfast was continental plus, so no complains there. In other words; I could stay here again.

As I'm writing this, I still haven't done much out of the day. But of course, it's not that late in the day either. I'm going out to explore Paris today. That I know. But I don't really know which part of the city, or what I'm gonna do. Fortunately, my travel nerves has dissapeared. I'm gonna make a playlist of  french cliché music (still a bit trapped in the world of film), and pretend I know where I'm going. I think that's a good plan. And if I'm just walking in circles, and can't find my way around, there is always french wine. La vérité est dans la vin. So there.

 

Mens man venter...

Nå er det akkurat åtte måneder til Det Store Eventyret. Til man skal strekke på bena og se verden. Det er nå planleggingen begynner for fullt. Innkjøp av utstyr, og research på reiseforsikring og vaksiner og alt annet man måtte trenge. Fra oktober har jeg bare tid. Mulighet til å gjøre akkurat hva jeg vil. Bruke tiden akkurat som jeg ønsker, for første gang siden.. sannsynligvis siden barnehagealder. Det kjennes uvirkelig. Jeg ser fram til å dra, men det virker som det bare er på kødd. At det egentlig ikke skal skje. Men det skal jo det. Ting begynner å falle på plass. Det er faktisk litt sykt. Det Store Eventyret kommer til å være noe helt for seg selv. Jeg har et bilde i hodet av hvordan det kommer til å bli. Men det blir sikkert enda bedre. Eller - det blir garantert enda bedre. Noe helt nytt. Nye lyder, lukter, smaker og følelser. Inntrykk. Jeg gleder meg.

 

2014 i et nøtteskall

Jeg er en dårlig blogger. Det som alltid skjer har skjedd igjen. Jeg blogger, jeg blogger litt mindre og vips har mange måneder flydd forbi uten noe nytt. Men jeg kom på det nå iallefall. Så dette får heller bli sånn oppramsing av året som har gått, eller noe sånt.

Første del av året ble stort sett brukt til å komme seg tilbake til hverdagslivet, og venne seg av med å være langt hjemmefra. Etter å ha feiret jul i New Orleans, og nyttår i New York, bar turen tilbake til Europa. Først noen dager i Lisboa, hvor jeg kjente på deilige temperaturer (sånn i forhold til vinterlige Minot, New York, og Fargo, og det som skulle møte meg hjemme i Norge), spiste deilig mat, drakk nydelig vin og koste meg med den fine fine byen og nye venner fra Australia. Å komme hjem etter så mange måneder borte var godt, men rart. Tilbake til skolen bar det, og tilbake på jobb.

I februar fikk jeg helgestilling pluss ekstra på en ny bolig i enheten, og det ble der jeg jobbet mest etter det. Siste del av vinteren og første del av våren ble stort sett brukt til masse jobb, og masse skolearbeid. Bacheloroppgave er ikke bare-bare. Men vi kom i land, og i midten av april var den endelig levert.

I mai kom dagen jeg har ventet så lenge på, og jobbet mot de siste fire årene. Studiet ble fullført og jeg er endelig, ENDELIG vernepleier. Det har på mange måter ikke gått opp for meg, men det kommer sakte men sikkert. Det er rart å tenke på at jeg ikke skal pendle opp til Harstad og Stokmarknes mer. At jeg ikke skal skrive oppgaver, lese pensum og ha forelesninger. En epoke er over. Det er rart, men aller mest veldig godt.

Sånn sett bort fra mye jobbing (jippi), og hverdagslige kjedeligheter, så har sommeren kommet for fullt i år. Det har vært VARMT. Helt sykt varmt faktisk, og det virker som det har vært sånn for mesteparten av landet. Jeg kan ikke huske sist det var så varmt på sommeren. Det har nesten blitt et luksusproblem. Sånn type, jeg vet jeg ikke burde klage.. og jeg sier ikke at det var for varmt. Jeg bare sier at jeg godt kunne tenkt meg å vrenge av meg hud og hår akkurat da. Men alt i alt. Luksus. Og det har vært godt med masse sol. Man blir liksom litt lettere til sinns da. Og med godt vær kommer også grilling, utepils og lange spaserturer. Det er sånt som jeg liker veldig godt.

Bortsett fra å steke hjemme i Norge, så har jeg også kommet meg utenlands (endelig, for januar virker så uendelig lenge siden. Abstinensene var et faktum, for å si det sånn). I slutten av juni dro jeg med resten av familien - mamma, pappa, Ida og Helga, og lille Knerten, - til Tyskland. Først noen dager i Berlin, så videre til Rostock for å treffe slekta.

Berlin er jo en sånn by som passer meg utmerket. Det er en by jeg aldri kommer til å bli helt lei av å besøke. Og det er så moro å komme tilbake og innse at man plutselig begynner å få litt oversikt, kjenne seg igjen, og huske hvilken bane man tar for å komme seg dit og dit. Skal absolutt ikke skryte på meg at jeg er lommekjent, - langt derifra, men det er fint når jeg kjenner at jeg ikke bare roter rundt uten mål og mening. Jeg har til og med funnet meg noen favorittplasser. Og jeg vet hvordan jeg skal komme meg dit. Definitivt ingenting feil med det!

Det er så fint å spasere rundt Berlins gater. Fnise av dildoreklamer og rare skilt med tekst som kunne ha betydd noe meget upassende på norsk. Se på alle de rare folkene, og se hvor fort omgivelsene kan forandre seg fra kvartal til kvartal. Jeg elsker at utelivet er travelt, men samtidig (heldigvis) ikke er plaget med flatfylla som er standarden her hjemme. Jeg elsker at Berlin er så shabbyvakker men samtidig har noe mektig, historisk, og gammeldags over seg. Jeg digger gatekunsten. Jeg elsker at det er så mye rart å se, så mye rart å smake på, lukte og kjenne på.

Når vi dro til Rostock bodde vi i en leilighet i Warnemünde, som er en forstad til Rostock (i bundeslandet Mecklenburg-Vorpommern), og skikkelig god gammeldags ferieby med kurbad, en fantastisk strand, og koselige brosteinsbelagte gater. Det føltes litt som å leve i en annen tidsalder. Når vi gikk rundt i gatene, kunne jeg levende forestille meg hvordan byen må ha vært da oma (bestemor fra Tyskland) var liten. Det er en fin tanke å ha. Jeg var på stranden for første gang på et tosifret antall år når vi var i Warnemünde. Jeg har egentlig aldri vært noe strandmenneske, men det var godt. En fin varm sommerdag med familie og gode venner. Jeg dyppa tærne i Østersjøen og tok mange fine bilder. Etterpå kjøpte jeg meg brukt vinyl på en bitteliten platesjappe.

Mens vi var i Mecklenburg-Vorpommern ble det selvfølgelig også tid til å møte familie, som da også var litt av poenget med hele turen. Vi fikk besøkt grandtante Irmi og grandonkel Karl-Heinz. Det var koselig å treffe dem igjen. Spesielt koselig er det når man ikke er fremmede lengre, sånn som sist. En av kveldene dro jeg, Ida marie og Helga ut sammen med tremenningen vår, Christian, og kjæresten hans Sophie. De tok oss med på noen av sine favorittsteder, og vi fikk god tid til å bli bedre kjent med hverandre. Det ble mange øl, og noen turkise shots, samt en nordtysk spesialitet; en shot som heter Mexicaner. Det er noe ala en bitteliten Bloody Mary, bare litt annerledes. Kjempegod! Den siste uteplassen vi dro på stengte akkurat da vi kom, men Christian fikk forhandlet oss inn. For det går tydeligvis an i Tyskland. Ikke at jeg klager. Vi skulle bare være der 45 minutter. Det var avtalen. Vi ble der mye lengre enn det. Fin kveld!

Siste kvelden i Rostock ble også brukt sammen med familie. Vi dro til Thomas og Marion (pappas søskenbarn + kone) på grillfest. Anne (tremenning) og hennes samboer (som også heter Thomas), samt deres lille baby var også der. Det ble en koselig kveld med kjempegod mat og øl i ekte tysk stil. DFB kvalifiserte seg til semifinale, været var godt og varmt, og vi hadde alle en kjempefin kveld. Det eneste kjedelige var da vi måtte si farvel. Det er trist å forlate Rostock og vite at familien der borte er noen vi bare får bittelitt tid med nå og da.

Etter vi pakket sammen og dro fra Rostock hadde jeg og Helga enda en dag i Berlin. Vi fikk satt fra oss bagasjen på hostellet, før vi ruslet inn til Mitte, via Reichstag og så videre mot Friedrichstrasse (ja, jeg briefer med at jeg nå er nok kjent til å kunne finne fram i Berlin uten lokalkjente). Vi spiste lunsj og drakk kald øl. Berlin KOKTE den dagen. Vi fikk tatt et obligatorisk Lush-stopp (billigere enn Lush i Norge? Ja takk) og tok banen videre mot Alex, der vi kunne fastslå at nyåpnede Primark hadde tre kvarter lang kø (fem dager etter åpningsdagen!). Verken jeg eller Helga følte for å stå i kø i varmen, så vi dro istedet mot Potsdamer Platz for å finne TK Maxx. Og etter å ha gått i sirkel i en halvtime samt mottatt brosjyrer fra Jøder for Jesus, fant vi endelig et gedigent kjøpesenter, og da også TK Maxx. Luksusproblem å MÅTTE kjøpe seg nye klær. Ja, jeg måtte, da alt annet var skittent. Huff og huff.

Vi kom tilbake på hostellet, som jeg egentlig heller vil kalle budsjett-hotell, sjekket inn, og stakk opp på rommet. Romkamerater var en stille fyr fra Sør-Korea, og en desto mer pratsom ung pike fra Brasil. Etter noen kjappe dusjer og klesskift, tok vi med Brasil, og dro inn mot Friedrichshain/Kreuzberg. Der vandret vi rundt, fant gamle skatter vi har besøkt før, spiste Cubansk mat og dro etterhvert tilbake til en bar jeg har vært på før, som jeg digger. Baren har gamle flyseter man kan sitte i. Til og med med setebeltene på. Og man kan røyke inne, så fornøyd var jeg. Vi fikk sett VM-kamp og kost oss, før vi tok kvelden og dro hjemover. Lite visste jeg den kvelden om at Tyskland endelig skulle vinne hele VM (men da DEN kvelden endelig kom ble det både hopping, roping og dansing).


Da vi kom hjem fra Tyskland var det enda mer jobb, før slutten av sommeren kom, og jeg dro til Dublin med ei venninne. Dublin. Endelig Dublin. Jeg har hatt så lyst til å dra dit i så mange år, og endelig var dagen der. Det ble en fin uke med masse Guiness, noe shopping, noe sightseeing, og veldig mye tid brukt på en fin pub som heter The Celt. Vi ble kjent med noen i personalet, og var der hver kveld. Det ble lock-ins, det ble øl i store mengder, synging ut i de sene timer og masse moro. Det er definitivt ikke noen myte at irene er musikalske. Det finnes vel noen, men jeg har enda til gode å møte en ire som ikke synger gudommelig. Det blir definitivt ikke mitt siste besøk til Dublin.

Utover høsten har jeg smakt på nye utfordringer på jobb, og det å finne vernepleier-rollen i arbeidet. Det er gøy, men slitsomt. Utfordrende og interessant. Og det ble 51% fast stilling på meg, noe jeg er godt fornøyd med.

I oktober/november-skiftet fikk jeg endelig tatt turen til Nottingham på prematur 30-års-feiringstur. Jeg har hatt lyst til å besøke Gail og Amy (to fantastiske engelske damer jeg møtte på Iggy-konsert på Bukta i 2007) lenge, og etter at de har vært i Norge tre ganger, så var det på høy tid at jeg kom på besøk til dem. Og Nottingham er fantastisk. Robin Hood kommer man ikke utenom, og han var jo min store helt i barndommen. Ellers ble det mange konserter og mye plateshopping. Punk, punk og mer punk.

På vei til Nottingham fikk jeg også seks timer i London sammen me Gail, som var så elskverdig at hun toget ned for å møte meg. Vi tilbrakte mesteparten av tiden i Camden, og tok i tillegg en liten tur til Westminster for å se på Big Ben. Klarte liksom ikke helt å tro på at jeg var i London (har aldri vært der før) før jeg ser minst ett kjent landemerke. Toget nordover - til sivilisasjonen, som Gail spøkefullt sa, - tok to timer.

Nottingham er en kjempefin by, og har et yrende kulturliv og masse å by på. Spesielt hvis man er interessert i musikk. Begge jentene tok meg med på flere av deres egne favorittplasser, og vi hadde ei kjempefin uke sammen. På Halloween hadde vi fest hos Gail, og iført lilla tutu, vinger og rosalilla hår svinset jeg rundt som fe.

Til tross for at jeg følte vi fikk gjort masse på den ene uka, så føler jeg meg definitivt ikke ferdig med byen. Tenker enda på Nottingham daglig, og gleder meg stort til neste gang jeg skal bortover. I mellomtiden er det sparing, sparing, sparing til Det Store Eventyret. Under et år igjen. Kan nesten ikke vente!

I slutten av november ble jeg (ifølge foreldreenheten) peppermø. Og det plager meg ikke det minste. Ugift og barnefri, men masse frihet til å gjøre akkurat hva jeg vil, og utforske verden bit for bit. Jeg tror aldri før jeg har følt at ting har vært såpass "på plass" som akkurat nå. Og jeg suger det inn og nyter det til det fulle.

Nå er det julaften, og jeg sitter i ferdigpyntet stue som lukter av klementiner, mens kjøkkensjefen selv (storesøster) lager middag sammen med assistenten sin (lille fosterbror). Det er fint å se tilbake på et år med mye som har skjedd. Mye karrieremessig, mye reising. Det er kanskje ikke rart at det føles som året bare har sust forbi. Jeg ser fram til neste år, og har planer om enda mer reising. Blant annet min første tur til Liverpool. Jeg tror 2015 blir bra.

Så da gjenstår det bare å ønske hvem som nå enn leser dette en riktig god jul og et fabelaktig nytt år. Chin Chin!

 

Beautiful streets of Lisbon
...and again..
A wee taste of Scotland in the sun.
Oh, how beautiful Nidarosdomen is.
The amazingness of german food. I miss it all the time.
The Wall.
Warnemünde and the eastern sea in the evening sun.
Beach life.
Ready for the World Cup Final. Dressed in black, red and yellow.
Dublin's fair city..
Streets of Dublin.
And finally I believed I was in London.
A nice spread on Halloween night.
This years gingerbread house.
Almost ready for christmas..
...and now we're ready for christmas!
In english:
I suck at this blog thing. The thing that always happens has happened again. I write for a while, and then a little bit less, and then suddenly months and months have flown by, without any new entries. But I finally remembered. So this will just have to be some kind of summary of 2014.
The first part of the year was mostly spent on getting back to normal, and getting used to NOT being so far away from home. After a christmas celebration in New Orleans,  and new years in New York, I went back to Europe. First a couple of days in Lisbon, where I enjoyed nice temperatures (unlike Minot, New York and Fargo, and the climate that was waiting for me back in Norway), I ate delicious food, had some really nice wine and just had a really good time in this beautiful city with new friends from Australia. To then go back home after so many months abroad was nice, but strange. Back to school, and back to work.
I february I got some more work every other weekend in a new place, and I've been working there for the most part ever since. The last of the winter and the first part of spring consisted mostly of a lot of work and a lot of stuff to do for school. Writing a bachelor thesis isn't just easy. But we eventually got there, and it was handed in in mid april.
I may the day I had been waiting for for so long, and working towards for four years finally arrived. I graduated and can now finally call myself a Learning disability nurse. In a lot of ways it still hasn't hit me, but it sinks in slowly but surely. It's strange to think I'm not gonna trek up north all the time anymore. That I'm not writing essays for school, and that I don't have to study and go to classes. An era is over. It's strange to think, but so so good.
Except from a lot of work (hooray!) and everyday boredom, the summer hit us big time this year. It was hot hot hot. Really fucking hot actually, and it seems like it was just like that all over the country. I can barely remember the last time it was that hot. It was almost a luxury problem. Like, I'm not saying it's TOO hot. And I'm not saying I'm complaining. I'm just saying that at the time, I would really really like to rip of both my skin and my hair. But in general. Luxury. And it was nice to have that much sun. It clears up the head a little bit. And with warm weather comes the barbeques, beer and long nice walks. That's the kind of things I like a lot.
Besides frying back home in Norway, I finally got abroad again. Finally, because january seemed so long ago. Withdrawal symptoms was definitely there, to put it like that. In the end of june, me and the rest of my family - mum, dad, Ida, Helga and our little foster brother, went over to Germany. First a few days in Berlin, and then to Rostock to meet our german family.
Berlin is the kind of city that fits like a glove for me. It's a city I will never get tired of. It's so much fun to go back and realise that you suddenly know where you are at most times, and that you recognise the surroundings and remember which subway line to take. I can't say that I completely know my way around, - far from it, but it's nice when I feel like I'm not just going in circle anymore. I have even found myself some regular spots I keep going back to. And I know how to get there. Nothing wrong with that.
It's so nice to walk around the streets of Berlin. Giggeling about the dildo advertisements and funny signs with messages that could've meant something really kinky in norwegian. Look at all the strange people and observe how the surroundings change from block to block. I love that the nightlife is busy, but at the same time (luckily) not like Norway where people are smashed to the point of falling down. I love that Berlin is shabby and beautiful at the same time. And also powerful, and old fashioned and historic. I love the street art. I love that Berlin holds so many strange things to look at, taste, smell and feel.
When we went to Rostock we stayed in a flat in Warnemünde, which is a suburb to Rostock (in the bundesland Mecklenburg-Vorpommern). It is a old fashioned holiday town with a spa, a magnificent beach and nice cobbled streets. It kind of felt like living in another time. When we were walking the streets, I could imagine how the town must've been when oma (my german grandma) was a young girl. It's nice to think about. I went to the beach for the first time in a double digit amount of years. I've never really been a beach person, but it was nice that day. A fine summer day with family and good friends. I dipped my toes in the eastern sea and took plenty of pictures. Afterwords I bought myself some used vinyl at a tiny record store. 
While in Mecklenburg-Vorpommern we spent a lot of time to meet our family, which was kind of the point of the whole trip. We visited our great aunt Irmi and great uncle Karl-Heinz. It was so nice to meet them again. Especially now when we aren't strangers anymore, like last time. One of the nights me, Ida marie and Helga went out on the town with our cousin Christian, and his girlfriend Sophie. They brought us to some of their favourite places, and we got more time to get to know each other properly. It got to be a lot of beers, and also a northern german speciality; a shot named Mexicaner. Something that tastes a little bit like a Bloody Mary. Just a little bit different, and a little bit better. The last pub we went to had just closed when we got there, but Christian talked us in. Because that is apparently something that is possible in Germany. Not that I'm complaining. We were only supposed to be there for 45 minutes. That was the deal. We stayed a lot longer, and it was a really good night.
The last night in Rostock we also spent with family. We went to Thomas and Marion (my dads cousin + wife) for a barbeque. Anne - our cousin and her boyfriend (which is also named Thomas) and their little baby boy was also there. It was a super nice night with delicious food and beer. The german way. DFB (German National Football Team) qualified for the world cup semi final that day. The weather was good and we all had an awesome night. The only sad thing was saying goodbye. It was sad to leave Rostock knowing that our family over there is someone we only get to see once in a blue moon.
After we packed our bags and left Rostock, me and Helga still had one more day in Berlin. We left the luggage at the hostel, and then walked to Mitte, via Reichstag and then further on towards Friedrichstrasse (Oh yes, I'm just writing this to brag about I know some of Berlin well enough without a guide). We had some lunch and cold beers. Berlin was boiling that day. We did a very important, never to be missed stop at Lush (cheaper Lush than Norway? Yes please) and then went to Alex. We were supposed to go to Primark, but the queue was about 45 minutes long (five days after opening for the first time!!!). Neither of us felt like queuing in the heat, so instead we went on to Potsdamer Platz to find TK Maxx. And after walking in circles for about half an hour, and getting brochures about Jews for Jesus, we finally found a big ass shopping centre, and then also TK Maxx. Luxury when you HAVE TO buy new clothes. Yes, had to, because everything else I had was dirty. Oh my.
We got back to the hostel, or as I call it - a budget hotel, and went straight up to our room. Our room mates was a very silent guy from South-Korea and a very babbeling  young girl from Brazil. After a quick shower and a change of clothes, we got Brazil with us and headed towards Friedrichshain/Kreuzberg. We walked about, found old treasures we have found before, ate Cuban food and then went back to one of my favourite Berlin bars. It's really cool and have old airplane seats you can sit in. Even with seat belts. And one can smoke inside, which is something that makes me happy. We got to watch a World Cup match and had a few drinks, before we headed back to the hostel. Little did I know that Germany later and finally would win the world cup (and when THAT night came along, it was a lot of shouting, hopping and dancing).
When we got home from Germany it was all work for a while. But in the end of summer I went to Dublin with a friend. Dublin. Finally Dublin. I've been wanting to go there for so many years, and finally the day arrived. It got to be a very good week with lots of Guiness, some shopping, some sightseeing, and a lot of time spent on a very nice pub called The Celt. We got to know some of the staff, and went there every single night. We had lock-ins, lots of beer and singing out in the early hours of the morning, and lots and lots of fun. It's definitely not a myth that the irish can sing. Of course, there are probably some that can't, but I have yet to meet some irish people that can't sing like an angel. It was definitely not my last visit to Dublin.
So came the autumn, and it was filled with a lot of new challenges at work, and to find my role as a learning disability nurse in my workplace. It's fun, but exhausting at times. But challenging and interesting. And I even got some security with a stable and set position, which is something I'm very happy with. 
In October/November I finally got to go to Nottingham on a premature turning-30-years-old-trip. I've been wanting to visit Gail and Amy (to amazing english ladies I met at a Iggy and the Stooges concert in Bukta 2007) for a long time. And after having them over here in Norway three times, it was about time that I went over there. And Nottingham is amazing. Of course I have to mention Robin Hood, and he was my major hero in my childhood. It got to be a lot of gigs and a lot of vinyl shopping. Punk, punk and more punk. 
On my way to Nottingham I even got six hours in London. Gail came to meet me, and we spent most of the time in Camden, and also a small stop at Westminster. I had to see Big Ben. I could hardly believe that I was actually IN LONDON (never been there before) unless I got to see a major land mark. And then we got on the two hour train ride up north - or as Gail put it - back to sivilisation.
Nottingham is truly a beautiful city, and has so much culture and other things to see. Especially if - like me, you're interested in music. Both the girls brought me to some of their favourite places, and we had a very nice week together. On Halloween we had a party at Gail's, and dressed in a purple tutu, wings and lilac hair I pranced around as some kind of fairy.
Even though I feel like I got to do a lot while in Nottingham, I'm sure I'm definitely not done with the city. I think about Nottingham almost daily, and I'm really looking forward to the next time I'm going over there. In the meantime it's all about saving saving saving for The Big Adventure. Under a year left now. I can hardly wait.
In the end of November I became (according to my parents) a spinster. And I'm not bothered one bit. Single and childfree, but with lots of freedom to do whatever I want, and explore the world piece by piece. I don't think I've ever felt that things are so much in place like I do right now. And I'm breathing it in and enjoying it to the fullest. 
Now it's christmas eve, and I'm sitting here in a spotless livingroom that smells of clementines, while our head chef (my big sister) prepares dinner with her little kitchen assistant (littlest foster brother). It feels good to look back on a year filled with so much. Some work wise, and also a lot of travel. It probably makes sense that the year seems like it has flown by. I look forward to next year, and I've got plans to do even more traveling. Among other things, my very first trip to Liverpool. I think 2015 is going to be very good indeed.
So then I'm gonna wish whoever reads this a very merry christmas and a fabulous new year. Chin Chin!



 

 

 

The Power of the Pussy

A year ago, during my semester in Minot ND, I wrote an essay for my final exam in Sociology. Today, I was sorting through some old documents, and I found it again. It might be a little bit messy and it is certainly a very personal one, but I feel like posting it now, because I had a lot of fun writing it.  Do have in mind that this was originally written for a specific class, with a very specific course outline, and also specifically for a certain professor. So here it is, a scary feminist piece. Boh!

 

August 25, 2013 the MTV Video Music Awards was held for the 30th time. Singer and actress Miley Cyrus steps onto the scene, dressed in a grey body with the face of a silly cartoon rabbit covering most of the front. She wriggled and danced and when her song We Can't Stop was over, the singer Robin Thicke entered the scene, wearing a suit with vertical black and white stripes. He started singing, and Miley was doing backup while dancing provocatively to the song. The moment where she bent over right in front of the man, twerked with her tongue out, and then jerked her hips front and back with her gigantic foam finger in between her legs should be everything people could talk about. How could she? How absolutely dreadful! Never mind Robin Thicke, who were the main part of the show. The man behind the girl, that softly was singing about the girls that says no, but  in reality means yes. Miley Cyrus's provocative dancing and overly sexual behavior was the problem. And four months later, people still talk about it.

The horror of it still makes people angry, and the anger is only for Miley, not for the man behind her twerking butt.
This essay is not about Miley Cyrus, or Robin Thicke for that matter. It's about how I view the dynamics of the female sexuality, and how sex is exchanged in power, even today. It is about the very scary female body, the female sexuality that makes so many men cringe and back off, and about trying to be the woman I was raised to become (though, failing miserably).

I'm being positive these days, and have this hope that something is happening. I hope for a revolution that can break women free from stupid ideals and make their sexuality as free and non-judgemental as it should be. Kind of a post-sixties sexual revolution. In general for both sexes, but specifically for women. And there are things happening. More and more women are trying to break free from the sexual morals and standards that is the reality today. If it really is a new sexual revolution, I do not know. But here's to hoping!
 I do realise that male sexuality also has some issues, but I don't think one can deny the massive difference it is between growing up with the male or female sexual expectations. There is three women in specific I want to mention. They have three very different projects, and with that they are all trying to do something to change the way we view female sexuality in society today.

September 19, 2013 an anonymous woman launched her new blog, called Growing out my bush. The blog was her, shaving off all her pubic hair, posting pictures of the before and after. Her project is about growing it out. In public. Her pubic hair, as well as her leg hair and armpit hair. She posts explicit pictures, and writes about her thoughts on not only the hair itself, but what challenging todays ideas of what can be considered beautiful, clean, sexy and feminine. The reactions have of course been many and diverse, and I admire her total calm about the whole thing, as well as her unique way of re-normalising something that should be considered normal, but has been made abnormal for most of my grown up life. The woman is giving the public eye a close up of her secret, her power and her womanhood, and people get amazed. Who would have thought that the female genitalia still could fascinate so much, in a society where the porn industry also have made it so ridiculously available.

In 2012, Sophia Wallace launched her new installation, Cliteracy, 100 Natural Laws. It is a 10 feet by 13 feet wall with a 6-foot neon sign that spells Cliteracy. The wall itself is filled with the «natural laws» about the clitoris. She used scientific data, historical information, porn and pop culture to form different statements about the organ. In addition to this, the installation also holds a giant golden «clit rodeo». The reason? Wallace wanted to talk about the female genitalia in a way that really wasn't talked about in todays society. She started the project because there is still so much illiteracy and incompetence when it comes to the female body (Cliteracy 101, 2013). Wallace 
argues that so many people still consider the vagina itself to be the most important part of a woman's sexual organs, conveniently disregarding the venus and the clitoris. Her project is based on information, gathered from several different angles, and information is definitely power.

The artist Casey Jenkins started her new art project in November 2013, called Casting of my womb (Pocklington, 2013) Jenkins is shoving a ball of wool up in her vagina, and knitting with it for a month. And her monthly period is not stopping her. Chalm as the Dalai Lama himself, she is sitting there, lower body naked, and knitting with the sometimes blood stained white thread she pulls out of her source of power. The white fuzzy scarf is getting longer and longer. The artist herself talks about the vulva, and how it's really not scary or shocking at all, and how the thread feels, both physically and in mind. She's linking the vulva with a boring, safe and everyday activity, to try making the organ less scary, and take away some of the negative associations that comes with it.

I was born in the mid 80s, and grew up in the time when the second wave feminism ended, and third wave feminism started. The 90s was a decade of massive change. It started with the end of the cold war, it continued with grunge, Baywatch, massive technological development and ended with girl power and cyber sex.
For me, it was also a decade of massive nostalgia. Me and my friends bought 70s clothes at thrift shops, and were desperately seeking music, movies and other media that our peers didn't like or know about. This intense need to be different was also bitter-sweet. Because we were also children of our generation, with a set of moral standards that was chiseled into our brain. We wanted to be different, but also to be normal. We didn't really like our peers (something that tends to happen for people that gets bullied), but we certainly didn't wanna be abnormal either. The fragile teenage years got harder because of this little identity crisis. But in the end we had each other, and we soon discovered ideas and ideologies that we could relate to, as well as fight for.

I decided on feminism when I was 16. Me and my friends started a chapter for a socialistic youth party and was ready to change the world. And we started talking. But I soon realised that raising my voice wouldn't work, because there was always a guy around, ready to tell me that I was a hysterical girl with PMS. Because apparently my ovaries was the problem.


My voice silenced because of what I had between my legs. The guys around me filled their space with their thighs far apart and the outline of their genitals on display. They had the balls.


And it was the first time I really felt that my sex was used against me. It had probably happened long before that, but in the early childhood it is subtle. And it was make believe, so the reality never really slapped me across the face, as it did when I got older.

During these years I soon realised a few things about the two sexes, as well as their sexuality and the power of their genders. I learnt that having a voice would often be met by ridicule and comments that used my monthly period as an argument for being "difficult". I learnt that guys prefer girls to shut up, because that is what girly-girls do, and girly-girls is what guys like. I learnt that us girls should be sexually available, but by no means take the initiative to have sex. Because then they were considered sluts, and no guy would ever want to be with a slut. Our value was first and foremost defined by the boys. And speaking of the boys, when they finally got you into bed, you were by no means responsible for your own climax. Because that was a gift that only the guy could give you. Nobody wants a girl that takes care of business herself. Us girls should be plucked, shaved and made up, because removal of body hair and layers of make-up was the only way to prove you were not a lesbian feminist. Because only lesbians wants to stand up to un-equality. They were the difficult females. I learnt that guys didn't like girls to have opinions about anything but how she looked. And I learnt that porn apparently was the best way to learn about sex, even if it looked absolutely brutal. Apparently, we had a lot of pleasure to look forward to.

So I learned to play by the rules. I also learned something about the power of the female sexuality. To adapt to a world where PMS is used to silence us, women has over generations perfected the art of manipulation. To get our way, we buy it with our bodies and our sexuality. Because women are in fact the gatekeepers. We decide when, where and with whom sex will happen. The men are the prosecutors, and we are the ones calling the shots. If we want (and I guess, if the girl in question is above averagely psycho) we can report the sex as a rape, and use it against the guys. Because the cops always believe the victim. And with this, we have power. The guys get pussy whipped, and we get what we want. But only when played right.
 I was thought quite early, that proper girls don't "give it up" too soon. We should always let him wait for a bit. But at the same time, we are supposed to be sexually available. And we should by no means have sex with too many guys either, because then, god forbid, if we like what we are doing, that wouldn't be okay either, and then the four letter word that scares us so would be used to tame us. Slut.


 If we get it right, we have the power, if we go excessive, we are in hell.


This didn't end in the fragile teenage years. It continued well into my 20s. My voice got bigger, but the rules of the sexualities didn't change, and still hasn't. In fact, my ovaries is still a problem. But luckily I'm old enough to stop caring that much about what people might mean about my gender or my ovaries. I do, however care about myself and other members of womanhood enough that I cringe every time the double standard of the two sexes are splashed onto a first page of a newspaper. I cringe because it's not fair. And I cringe because we have adapted to using our sexuality to get the influence we lack. Now, I'm not saying that all women must sleep, manipulate and flirt themselves to the top, and Hillary Clinton, Angela Merkel and Gro Harlem Brundtland are perfect examples of strong women that through hard work has gained the respect and value they are entitled to. They probably have to fight off some chauvinistic neanderthals once in a while, but all in all they are doing their job so good, that they, in effect, remain the strong and respected women that they in fact are.


In everyday life, it's different. The dynamic between girls and boys, men and women, seems for me to be based on the rules of sexuality, which most of us play along with, in one way or another. We play by the rules, because that is what we have been thought. Women use the power they have in between their legs to make the men pliable. The men gets pussy whipped, but think they are in control.


The female sexuality is a source of great mystery and fascination. The female body is indeed used to sell luxury items like cars, beer and haute couture, much more than the male counterpart. If men are lightly dressed in an advertisement, it is usually signalised that every man can do this to get all the girls and glamour, if he only buys the car, the deodorant or the right beverage. It's all about getting stuff. If a female body is used in an advertisement, it is usually signalised what one should be, and that we are less than a woman if we aren't. It's prostituting ourselves to get by. We can become this beautiful (photoshopped) perfect woman, if we just have the right foundation or the right haircolor. It is all about what a woman should be. And that using our sexuality is key to get by. It's all about looking pretty, and not about our other assets. The roles we are supposed to fill. And yes, men have to fill roles to, but they are all respected, intelligent and masculine. The female ones are sexy, submissive, beautiful, perfect and caring. We should be this beautiful gift wrapped thing that is almost unattainable, but not completely. And that goes back to the whole idea about women being available, but at the same time passive and holding back. The woman who takes what she wants is the bitch and the man-hater. The perfect girl is the sweet and pliable. And shamed enough to not act like a man. Because one must never underestimate the shame in being a sexually interested and active woman.

Speaking of women with needs. Nymphomaniacs. The word that describes a woman addicted to sex. And a word that is used to shame other women about their sexuality. How many men hasn't described a woman as a nymphomaniac because she initiated sex "too many" times?! And how many men hasn't been scared away by these women that want sex so bad that the men feel like its threatens their manhood?! The fear of the mighty nymphomaniac that no single man can please, I suspect is the reason for so many men freaking out and running away when women directly asks for sex. It's not a myth. It does happen.


In about two weeks, the famous director Lars Von Triers new movie Nymphomaniac is being released. It's the first chapter of his tale of the nymphomaniac Joe that screws herself through most of her life, because she simply just have to. She's a nymphomaniac, and she just needs a lot of men to fill her need of sex. Has she lost her power, or is she part of redefining what the power should look like? Whichever it is, the film freaks out people because it's a woman that "suffers" from hypersexuality. When Steve McQueen's film Shame was released two years ago, the tale of Brandon's sexual addiction was intriguing, and definitely not as provocative as Von Triers upcoming movie. The media is feeding us with this obvious double standard, but we don't pay attention to that. Because we want to see what we wanna see, and we certainly don't wanna rock the boat. Rocking the boat is changing things as we know it.

The fact that the media are controlling sexuality and what's attractive is no secret. We pluck, shave and dress to impress, and to fit in with the image the medias tells us are sexy. And our sexual attraction is our biggest asset. Who cares that Shakira is a UNICEF Goodwill Ambassador, when she has hip moves that makes men go gaga? And does it really matter that actress Emma Watson studied at Brown University, when the paparazzi's are photographing her in a "skimpy" bikini?  And then all the professional photographs taken of celebrity women. The look in their eyes in so many pictures, is one oozing of sex. The media never lets us forget that being sexually attractive is the most important thing in life. Photoshop, vaginal cosmetic surgery, retouching, make-up and stylists. Personal trainers, fake tan and just the right amount of cleavage. Normal deadly people have no chance of obtaining perfection. Really, because perfection doesn't exist at all. But it still makes women (and men) feel painfully inadequate. What we need is people to challenge that. Out in the public. I don't know if I will ever experience a sexual revolution, but I have the feeling that something good is brewing.

And that's when the growing-out-my-bush-girl comes into the picture. And Sophia Wallace and Casey Jenkins too.

When I grew up, me and the other girls in my generation were thought that we had to fit into this image of the sexy woman. We thought we had to be perfect, because we simply didn't know any better. And even after we got older, and we really realised that the perfect woman doesn't exist, we still didn't feel good enough. Because the bodies in all the magazines doesn't look like our bodies. They look smooth and flawless, and the reality is that women have cellulites and pimples. They have this amazingly magic body that climaxes after an one minute intercourse, and that looks perfectly flawless even after sleeping for 10 hours. They never have bad breath, never have their period (yet, they are not pregnant either), and they know exactly what men wants. The play the game, they have the power, and they are enjoying every little bit of it. And of course, this woman also has the perfect man, the perfect career, the perfect apartment, bank account and everything real women will know, simply because it doesn't exist. We get bewitched by the couture, the fabulous life style, and the idea of the perfect woman and the perfect life. We forget that she's just another photoshopped picture on the cover of a glossy magazine, and the real women are us. If our role models today are the latest winner of America's Next Top Model, or any movie star/singer/it-girl, then we are pretty much fucked.

As any other generation, the women my age has grown up with expectations on how to look, how to behave, and certainly how to not cross the lines of what's correct and what's not when it comes to sexuality. And I think that the three women I have mentioned earlier is challenging some of those old standards.

Miss Growing Out My Bush is challenging a lot of standards of how a woman ca 2013 should look. She's growing out all of her hair. Down under, on the legs and in her armpits. She's probably not the only one, but she is certainly the only one that posts pictures of the process online. And she is also the rare woman who posts pictures of her menstruating vagina. There is no filter, and there is no shame. And why should it be, really? We are programmed to be shocked, but is it really fair that the female genitalia and her period should get so many reactions? To be fair, it is the most natural thing in the world. But the monthly cycle is still mystical to men, and - without stating any facts - I'm guessing that it was men responsible, and that they pretty much put down the standards on what's acceptable knowledge or topic of conversations, and what was not.

And also, a lot of men will probably argue that the menstruation stands as something negative for a lot of them. I mean, the women apparently gets all pissy and hysteric when they are PMS'ing, and also, the monthly period usually means to access to sex. By primal instincts, this is probably not very fun. Never trust anything that bleeds for seven days, and doesn't die.

Miss Wallace with the Cliteracy Project is challenging the porn industry, and the medias influence on what female sexuality is supposed to be about. She is also challenging the stupid inaccurate notion we have on our own bodies, as well as (many) men's lacking knowledge on how the vagina and the vulva works. She is also normalising the female genitalia in a way that greatly differs from awkward anatomy books and what we learn from the media. Wallace thinks is about time that the clitoris is talked about in public life. She wants the organ to be a symbol of something greater than just a part of the anatomy and a tool for the power.

The Casting of My Womb. It is a curious title, but I like it. It's making the mystery of the female body just a little bit less scary. It's warm and fuzzy, just like the scarf she knits with woollen thread from her vagina. She isn't using what she has between her legs to be sexy or to provoke men. She's using her vagina for her knitting because she wants people to not fear the secret down there. In fact, she's making it an un-secret. It's not scary, it's not evil and it's certainly no Vagina Dentata. It's not Sharon Stone in Basic Instinct. The ice cold killer that shows off her pussy in the police station and makes every man in the room gasp for breath. It's warm and fuzzy. No teeth.

I don't know if there will be much change over the next couple of years. I think that with projects like Cliteracy, Growing out my bush and Casting of my Womb, there is a good chance that some views might be a little bit altered, but it's not easy to tell if it will actually make a difference. I like that it's happening though. I have to admit that I find the vagina-knitting a tad eccentric and special, but I get the point and I definitely think that she is tough for doing it. In other recent projects, I want to mention The NU-project, which is a photo project by a Minneapolis based photographer named Matt Blum. He is traveling around the world with his wife, taking tasteful nude pictures of women in all shapes and sizes. He gets the best out of his models and is definitely challenging the ideas about what is regarded as sexually attractive, as his models are all so very different. The pictures are beautiful, and at the same time as he is showing the different types of being sexually attractive, he also shows the bodies in such a blissfully normal and laid-back setting, that it's just really portraying the body in its very natural and non-sexual form. No photoshop. Just reality.

I wish for some change. I wish for living in a society that doesn't expect the girls and the women to put the break on, when it comes to sex. I wish for not living in a society where the idea about The Power of the Pussy can get you what and where you want. Where the women are being the gatekeepers, and hoping to get the proposal, the ring and the man of their dreams, but they really just end up with the dream. I don't believe in using ones sexuality to accomplish things. It's happening, and without wanting or doing it on purpose, I have probably done it myself. It's the curse of the womanhood. We prostitute ourselves for the ability to manipulate the other sex. It's not what feminism is about, and it's not what being female should be about.


In the meantime, we wait. We wait for beautiful women to give societys standards of sexual attraction the finger, we wait for woman who decides what their body should look like, and for the right to own and enjoy our own sexuality. This without exploiting it to make up for every time we get accused for having PMS, when we're really just stating an opinion. We let Miley Cyrus twerk her brains out, because she is a woman too, and she has the right to be riding a wrecking ball naked, if she wants to. And we  should consider our down under to be something else than a tool for getting what we want, and instead just say what we want.

And if you wondered, I choose to believe in Utopia's too.

Jul i New Orleans

Jul i New Orleans. Første jula uten familien min. Helt alene på veien med en overlesset koffert, sommerfugler i magen og på vei til en destinasjon jeg har drømt om i årevis. Sørstatene er den delen av USA jeg har hatt mest lyst til å se lenge. Planen var opprinnelig å stikke innom Nashville og Memphis, for så å dra videre til New Orleans. Men siden semesteret varte lengre enn planlagt, måtte jeg kutte ut Tennessee og dra direkte til The Big Easy. Eller, direkte ble det jo ikke helt. Jeg ble nemlig bumpa fra flighten fra Minot den dagen jeg skulle dra. Frustrasjonen var stor da jeg innså at jeg kom til å gå glipp av en hel dag i New Orleans. Istedet ble jeg plassert i en (gratis) Taxi til Fargo, sammen med to karer fra like utenfor Knoxville i Tennessee, og en kar som skulle til Delaware. Vi var fire som ikke kom med flyet. Istedet fikk hver av oss en ny flight fra Fargo dagen etter, gratis taxi, gratis hotell, tre måltider og en sjekk på $1300 (litt under 8000). Surt å miste en dag der nede, men alt i alt ikke så feil å utvide reisebudsjettet.

Jeg ankom New Orleans sent på kvelden 22. Desember. Jeg kan enda huske spenningen jeg følte da jeg så det særs sørstatske landskapet under meg fra flyvinduet. Og til tross for at jeg var trøtt og sliten, klarte jeg knapt å sitte i ro da jeg satt på Shuttle-bussen fra flyplassen. Mitt stopp var vel ett av de siste på ruta, så jeg fikk sett endel av sentrum på veien. Lufta var varm og fuktig, og det regnet den kvelden, men det jeg så ut av vinduet var en vakker og livlig by. Palmetrær og julelys. Fine hus i ekte Louisiana-stil. Akkurat som de jeg har sett på film og tv. Vi ankom omsider India House Hostel, og det var enda mer sjarmerende enn jeg hadde forestilt meg. Et stort og fint hus med masse julelys på fasaden, stor veranda (eller "porch") og et bord med andre reisende som satt og drakk og koste seg. Jeg fikk seng i et koselig jentedorm for åtte, og fikk med en gang hilst på to franske jenter, ei sørkoreansk og ei nederlandsk, som jeg skulle dele rom med. Etter å ha skiftet og fikset meg litt, bestemte jeg og Esther (Nederland) oss for å dra inn til byen for å spise middag og ta en drink. Jeg fikk prøvd Hurricane og verdens beste Piña Colada, fritert alligatorkjøtt (ja, det smakte nydelig), Gumbo og noe jeg ikke kan huske navnet på (men som smakte godt). Vi tok kvelden tidlig, da vi begge var gode og trøtte.

Dagen derpå brukte jeg til å prøve å cashe inn sjekken. Det er visstnok ikke bare bare, hvis man ikke har en amerikansk bankkonto. Ikke at det hadde hjulpet, for sjekken må være fra samme bank som du sjekker den inn i. Og min sjekk var fra et flyselskap. Men etter mye om og men fikk jeg pengene mine. Den ble cashet inn i en nokså shabby kiosk, etter tips fra en som jobbet på hostellet. Jeg følte meg ikke spesielt kul når jeg gikk ut på gaten, med to fete konvolutter i veska. 1300 dollar i cash. Jeg tror aldri jeg har passet så godt på veska før. Men jeg fikk låst pengene inn i skapet mitt på hostellet, og dagen ble brukt til å ta masse bilder, utforske byen og høre på fantastisk gatemusikk. I New Orleans er det musikk på hvert hjørne. Byen har en atmosfære som ikke kan sammenlignes med noe annet. Jeg forelsket meg i The Big Easy den dagen.

På kvelden dro jeg og Esther på en Ghost Tour rundt i byen. Før rundturen begynte rakk vi å sjekke ut en Voodoo-hekse-skumle-butikk, og jeg kjøpte meg en tørket alligatorklo som bringer lykke, og en liten Día de los Muertos-figur. Rundturen kan ikke sammenlignes med den jeg tok i Edinburgh i 2012, men var informativ og veldig spennende. Guiden var morsom og fortalte om alle de grusomme tingene som har skjedd i byen, og vi hadde til og med et stopp på en av de eldste pubene i USA (Jean Lafitte's Blacksmith Shop - 1772). Etter rundturen var over, var jeg med Esther til Frenchman Street for å se på mens hun tatoverte seg. Til slutt ble det middag, noen drinker og fantastisk live musikk på en bar i samme gate.

Dagen etter var julaften. Dagen begynte med en Skype-date med familien som da var midt i julekvelden. Det var koselig å snakke med de hjemme, og rart å kjenne på følelsen at jeg ikke savnet å feire skikkelig jul med lammelår, juletre og alt det andre. Også nokså merkelig å være et sted der det var både varmt, sol og palmetrær i Desember. Så dro jeg, Yêmissie, Sabine (Frankrike #1 og 2) og Alice (Australia) på en stooor internasjonal butikk, for å finne ting hjemmefra til julefeiring. Vi kjøpte og vin og brennevin i store mengder og la til rette for en skikkelig fest på hostellet. Da vi kom tilbake på hostellet kom jeg i snakk med den gjengen som hadde sittet på porch'en første kvelden, og jeg ble sittende med dem (fire aussier og en amerikaner) i flere timer. Etterhvert dro jeg ut med jentene og en hel gjeng av andre folk, men kvelden ble kort da ikke alle var gamle nok til å komme inn på bar, så noen av oss dro tilbake, laget wraps, Crêpes og noen skikkelige drinker. Etterhvert kom folk hjem, og festen fortsatte til morgenkvisten.

Første juledag ble brukt til sightseeing sammen med Yêmissie, Sabine, Alice og Shannon (USA), og vi fikk tatt noen fine bilder rundt i sentrum. Jeg fikk også sett Mississippi-elva for første gang. Tilbake på hostellet ventet en flott julemiddag, og det var så spesielt å godt å sitte der i bakgården sammen med folk fra hele verden. På kvelden dro jeg ut med gutta fra porch'en; Andy, Pete, Harry og Alex, samt en ny venn fra India som heter Ananya, pluss noen til. Vi fikk hørt på fantastisk live musikk i Frenchman Street, og sugd til oss atmosfæren i byen enda litt mer. Jeg kan enda huske den pulserende stemningen som om det var i går. Å være i New Orleans føles som å være i et helt annet land enn USA. Man betaler i dollar, og folk snakker amerikansk, men det føles likevel som noe helt annet. Jeg ble hekta.

Den siste dagen ble brukt til å handle bygaver og suge til seg enda litt mer av atmosfæren. Jeg oppdaget enda litt flere skatter, hørte på enda mer gatemusikk og kjente at jeg kom til å savne dette fantastiske unikumet av en by. Jeg spiste middag med Alice, Shannon og noen andre fra hostellet, samt drakk den beste Bloody Mary'en jeg kan huske å ha drukket. Kvelden ble brukt på hostellet. Jeg hang med nye og gamle gjester på hostellet, hørte på historier fra andre sine reiser, og kjente at det nok var trist å vite at jeg skulle forlate neste dag. India House Hostel traff meg rett i hjertet, og er hittil mitt absolutte favoritthostel. Jeg skal aldri bo noen andre steder i New Orleans.

Jeg skal definitivt tilbake.



Mitt hjem i The Big Easy. India House Hostel. Elsk!

Vi gikk amok da vi handlet inn til julekvelden!

Palmer og vakre bygninger.

Stemning.

Peace Y'all.



Julepalmer.

 

English:

 

Christmas in New Orleans. My first christmas without my family. All alone on the road, with a stuffed suitcase, a belly full of butterflies and on my way to a destination I have dreamt about for years. The Deep South is the part of the US I've been longing to see most of all for a long time. My original plan was to pop by Nashville and Memphis, and then go on to New Orleans. But my semester lasted longer than I expected, so I had to skip Tennessee and go straight to The Big Easy. Or, well it wasn't exactly straight there. Because I got bumped from my flight out of Minot the day I was supposed to leave. I got so frustrated when I realised I was going to miss an entire day in New Orleans. Instead I was put in a (free) taxi to Fargo, with two guys from right outside of Knoxville, Tennessee and one guy from Delaware. It was the four of us that didn't get to go on that plane. Instead we got a new flight from Fargo the following day, free taxi, free hotel, three meals and each of us a $1300 check (a little bit under 8000 NOK). It sucked to miss out on a whole day down there, but at the end of the day it was okay to enhance my travel budget.

I arrived in New Orleans late at night 22. December. I can still remember the excitement I felt when I looked out my airplane window, and saw the very southern landscape underneath me. And in spite of being exhausted and tired, I could hardly sit still in the Shuttle from the airport. My hostel was one of the last stops, so I got to see quite a bit of the city centre on my way there. The air was damp and warm, and it rained that night, but what I could see out of that window was a lively and beautiful city. Palm trees and christmas lights. Gorgeous Louisiana styled houses. Just like the ones I've seen in films and on tv so many times. At last we arrived at India House Hostel, and it was even more charming than I had pictured it to be. A big beautiful house with a lot of christmas lights. A big porch, and a table where other travelers were drinking and having a good time. I got a bed in a cosy female dorm for eight people, and I met to french girls, one south korean, and one dutch girl right away. After changing my clothes and freshing up, me and Esther (Netherlands) decided to go downtown to have some dinner and drinks. I tried a Hurricane and the best Piña Colada I've ever had, fried aligator meat (yes, it was delicious), Gumbo, and something else I can't remember the name of (it was really nice tho). We got an early night, since both of us were well tired. 

The next day I started of by trying to cash my check. It's not exactly the easiest thing in the world if you don't have an american checking account. Not that that would have helped, because the check needs to be issued by the same bank as the one cashing it. And my check came from an airline (come on America. You really need to stop with the checks. This ain't the 80s). After some time I finally got to cash in my check at a shabby convinience store, after getting tipped of by a guy that worked at the hostel. I didn't exactly feel so cool leaving the store with to big envelopes in my bag. $1300 in cash. I don't think I've ever been that protective of my bag before. But I got the cash locked in in my locker at the hostel, and the rest of the day I spent taking pictures, exploring the city and listening to fantastic street music. I New Orleans it's music on each corner. The city has an atmosphere that can't be found anywhere else. I fell in love with The Big Easy that day.

In the evening, me and Esther went on a Ghost Tour around the French Quarter. Before the tour started, we got to check out a Voodoo-Whitch-scary-shop, and I got myself an aligator claw that brings good luck, and a small Día de los Muertos figurine. The tour itself is nothing like the one I went on in Edinburgh in 2012, but it was exciting and very interesting. The guide was funny and told a lot of exciting stories of all the terrible stuff that has happened in the city, and we even stopped at one of the oldest pubs in the states (Jean Lafitte's Blacksmith Shop - 1772). After the tour, I went with Esther to Frenchman Street, where she got a new tattoo. After, we went for dinner, drinks and some amazing live music in the same street.

The next day was christmas eve. I started the day by having a Skype date with my family. They were in the middle of christmas celebrations by then. It was nice to talk to the ones at home, and strange to feel that I really didn't miss celebrating christmas eve the normal way, with roasted lamb, a christmas tree and all the other stuff. And it was strange to be in a place that was warm, and had palm trees in December. After my Skype date, me, Yêmissie, Sabine (France # 1 and 2) and Alice went to a big international marked, to find food from our respective countries. We also got a shit ton of wine and liqour, and planned for a big christmas celebration at the hostel. When we got back, I got to talking with the guys from the porch the day I arrived and I sat there with them for hours (four aussies and one american). After, I went out with the girls and some other people, but went back with a few of them quite soon, because not all of us was old enough to enter a bar. At the hostel we made wraps, Crêpes and some nice drinks. Then people started coming back, and the party continued till early in the morning.

Christmas day I went sightseeing with Yêmissie, Sabine, Alice and Shannon (USA), and we got some nice pictures from city center. I also got to see the Mississippi river for the first time. Back at the hostel we got a nice christmas dinner, and it was so nice and special to sit out back with people from all over the world. In the evening I went out with the guys from the porch; Andy, Pete, Harry and Alex, and also a new friend from India, Ananya, and some more people. We got to listen to some amazing live music in Frenchman Street and got sucked into the atmosphere once more. I can still remember the pulsating feel of the city, like it was yesterday. Being in New Orleans feels like being somewhere completely different than the USA. You pay in american dollars, and people speak american, but it sure feels like somewhere else. I got hocked. 

The last day I went around and got presents for the ones at home, and got the last feel of the city. I found more treasures around town, listened to street music yet again, and I knew that I would miss this amazing one-of-a-kind city. I had dinner with Alice, Shannon and some other people from the hostel, and I had the best Bloody Mary ever. I spent the night at the hostel with old and new guests, listened to more travel stories from people at the hostel, and felt sad that I was leaving the next day. India House Hostel hit me right in the heart, and is today my absolute favourite hostel. I'm never staying anywhere else in New Orleans.

I'm definitely going back sometime.

 


 

 

 

 

Lisbon - The City That Time Forgot

Nå som jeg er tilbake til hverdagen igjen, er det lettere å få fordøyd reisen litt. Kudos til alle som klarer å produsere mye tekst mens de reiser (F.eks Matt Kepnes og Kate McCulley). Uansett, etter at jeg kom hjem fikk jeg litt tid til å tenke over alt jeg har opplevd, alt jeg har sett og alle de fantastiske folka jeg møtte på veien. Så da er det på tide å fortelle litt mer om akkurat det! Lisboa er ferskest i minnet, så jeg begynner der.

Først og fremst må jeg si at Lisboa er en helt fantastisk by, som ALLE burde besøke om de ikke har vært der før (og om dere har vært der allerede, så vet dere vel allerede at dere burde dra tilbake). Lisboa er vakkert, det er über-europeisk, spennende og ikke minst billig. Flybilletter varierer jo litt fra måned til måned, og i høysesongen er det stort sett endel dyrere enn f.eks Spania, Italia og Hellas - men herregud det er verdt det. Å være i Lisboa er derimot ikke så ille. Shopping ser jeg bort fra, for akkurat dét blir jo kostbart uansett hvor man er. Mat og drikke er billig. Man kan spise en god middag til 5 euro, eller man kan skeie ut og betale nærmere 10 euro. Og da ligger man fortsatt bare på litt over 80 kroner! Dyrere mat finnes selvfølgelig - men poenget er at man kan leve svært godt på svært lite. Vin varierer derimot veldig i pris. På restaurant såvel som i butikk. Supermarkedene (som ikke nødvendigvis er så enkle å finne) har billig, men god vin helt nede i et par euro. Drar man på vinbutikker blir det mye dyrere.

Hvis man er som meg, og liker å bo på hostel (noe jeg anbefaler ALLE å prøve minst én gang!), så kan man få (delt) rom til 60-70 kroner natta. På hostel har man som regel tilgang på kjøkken, fellesstue (hvor man møter andre reisende!), og da kan man lage egen mat og gjøre det enda billigere. Det er utrolig hvor mye mer spennende det er å lage pasta når råvarene man kjøper er litt annerledes enn hjemme. Og selskapet er det ingenting å si på. Latterkrampe + vin + matlaging med nye reisevenner = awesome!

Byen i seg selv er ufattelig vakker. Jeg hadde sett oversiktsbilder før jeg dro dit, og forventet en god del skjønnhet. Virkeligheten var enda bedre. Veldig annerledes enn jeg hadde trodd, og tusen ganger vakrere. Jeg møtte ei australsk jente som omtale Lisboa som "a broken city". Og det er en veldig treffende beskrivelse. Lisboa har gamle, slitte bygninger. Og det er veldig, veldig pent. Trange smug med enda trangere fortau. Brosteinsbelagt så og si overalt, og klessnorer som henger mellom husene. Små balkonger med snirklete mønster. Merkelig, men nydelig mønster på mange husvegger. Det ser nesten ut som veggene er tapetsert. Vinduskarmer med friske planter, gammeldagse lykter som gir avgir et lys som gir assosiasjoner til andre tider. 

Det er små kiosker overalt, og mange av de med gammeldagse kasseapparat. Koselige restauranter i trange bakgater og på fortauene. Det virker som at tiden har stått stille i Lisboa. Det er selvfølgelig noen moderniteter her og der, men sånn generelt virker det som byen har unngått en god del av dagens mer usjarmerende trekk. For eksempel er det veldig lite reklameskilt der, i forhold til mange andre plasser (Les og lær, USA), og det synes iallefall jeg er veldig deilig.

Stemningen, og følelsen jeg fikk av å være i byen var også litt spesiell. På en måte minnet det meg veldig om da jeg var i Italia. Og det kan nok godt skyldes den generelle sør-europeiske feelingen, og at det er italienske restauranter OVERALT. Men på en annen måte var det noe helt for seg selv. Arkitekturen har mye til felles med andre land sør i Europa, men mange av veggene er dekorert på en måte jeg ikke har sett noen andre steder. Det er vakkert. Byen er så og si helt brosteinsbelagt, noe som var pent å se på, men litt skummelt når man skulle gå ut på glatte, våte gater. Jeg må også si at jeg tidligere har hatt til gode å bli tilbudt så mye stoff på gata, som jeg ble i Lisboa. Iallefall på dagtid. Jeg og ei jente fra hostellet ble tilbudt marihuana og/eller hasj tre-fire ganger på de første 15 minuttene etter at vi gikk ut av døra. Midt på dagen, på åpen gate, med masse folk rundt. Det gjorde meg litt paff. Å bli tilbudt å kjøpe stoff på gaten på kveldstid hadde ikke (og var ikke) noe sjokk), men midt på dagen - den var ny for meg.

Trikketurene var en høydare på turen. Det går trikker overalt i Lisboa, - av den veldig gammeldagse typen. Og de går i oppoverbakke og nedoverbakke, gjennom snirklete trange gater og gjennom sentrum. Vi hoppet på en trikk og fikk god utsikt fra toppen av byen, samt oppdaget noen nabolag jeg definitivt skal utforske neste gang jeg tar turen ned dit. Jeg synes trikkene er kjempesjarmerende.

Noe av det jeg hadde bestemt meg for å gjøre før jeg dro til Portugal, var å teste ut den berømte sjømaten som de er så kjente for. Og det skuffet ikke. Jeg prøvde grillet sverdfisk, laks og blekksprut, og det smakte nydelig. Ikke er det helt feil når man spiser noe som smaker herlig og er sunt på samme tid - Igjen USA, her har dere mye å lære. Jeg testet også ut portugisisk rødvin. Og den var veldig annerledes enn den andre vinen jeg har smakt fra Sør-Europa. Veldig god, og med en litt annen touch. Kan selvfølgelig hende jeg var heldig med valget av vin, men hvis den vinen jeg prøvde er representativ for portugisisk vin, så tror jeg jeg har enda et vinland å legge til på favorittlista.

De sier at man kan gjøre Lisboa på to dager. Jeg tror ikke nødvendigvis det er helt sant, iallefall hvis du har lyst til å utforske andre ting enn bare turistområdene. Jeg har en mental liste over ting jeg har lyst til å se nærmere på. Trange bakgater, sjarmerende nabolag, kysten, og de delene av sentrum jeg ikke rakk over. Jeg skal definitivt tilbake.

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

English:

Now that I'm back to my everyday life, it's a bit easier to process my trip. I admire everyone who manage to write as they travel (I'm looking at you Matt Kepnes and Kate McCulley). Anyway, after getting back home, I got some time to think about everything that I experienced and all the amazing people I met along the way. So I thought I'd write a little bit about that. Lisbon is clearest in my memory, so I will start there.

First and foremost, I just have to say that Lisbon is an amazing city, that EVERYONE should visit if they haven't already been there. And if you have been there before, you probably know that you should go back. Lisbon is beautiful, über-european, exciting and of course very cheap. Airfare varies a little bit from month to month, and the summer is in general more expensive than Spain, Italy and Greece, but oh my god it's worth it! To actually stay in Lisbon isn't too bad. I'm not talking about the shopping of course, because that's expensive wherever you go. Food and drinks are cheap. You can get a good meal for about five euros, or you can splurge and spend closer to ten euros. And then it's still just about 80 NOK! Of course you can find more expensive food, but the point is that you can live well on very little down there. The prices of wine varies a little bit more. In a restaurant as well as a store. In the supermarkets (which isn't necessarily easy to find) they sell cheap, but descent wine for as little as a couple of euros. Going to one of the many wine shops is more expensive.

If you're like me and enjoy living in hostels (something that I recommend EVERYONE to try at least once!), you can get a (shared) room for about 60-70 NOK a night. In most hostels you have access to a kitchen, a living room (where you can meet other travelers), and you can make your own food and make the trip even cheaper. It's weird how much more exciting making a pasta is when the ingredients is just a little bit different from home. And one will be in good company. Laughing + wine + making food with new travel friends = awesome!

The city itself is inconceivable beautiful. I had seen some pictures of the city before I went, and of course I expected it to be really beautiful. The reality of it was even better. Very different from what I expected, and about a thousand times more beautiful. I met an aussie girl that called it a 'broken city'. And I find that description quite accurate. Lisbon is filled with old, worn down buildings. And it is very, very pretty. Narrow alleys with even more narrow sidewalks. Cobblestone just about everywhere, and lines of clothing hanging out to dry between the houses. Little balconies with squiggly patterns. Weird, but beautiful patterns on many of the walls. It almost looks like the houses and buildings are covered in tapestry. Windows with fresh plants, and old fashioned street lamps with lights that reminds us of other times.

One can find small convienience stores everywhere, and many of them has old fashioned cash registers. Cosy restaurants in narrow alleys and on the sidewalks. It seems like time stands still in Lisbon. Of course there are some modern stuff here and there, but in general it seems like the city has avoided some of todays less charming features. For example, there is not a lot of signs with advertisements. Not compared to a lot of other places I've been (Read and learn, America). I for one think that is really, really nice. 

The mood and the feeling of being in that city was also special. In one way it reminded me of being in Italy. And that might be because of the south european feeling, and of course the fact that there is italian restaurants EVERYWHERE. But in another way it was not like anywhere else. The architecture has a lot in common with other countries in the south ofr Europe, but as mentioned earlier, a lot of the walls were decorated in a way I haven't seen anywhere else. It's beautiful. The city is almost entirely cobbeled, which is nice to look at, but a bit scary when one is walking around on slippery and wet streets. I feel like I should also mention that I've never been offered that much drugs on the streets, like I was in Lisbon. At least in the daytime. Me and a girl I met at the hostel was offered marijuana and/or hash three or four timnes in the first fifteen minutes after leaving the hostel. In the middle of the day, in the middle of the streets, with a shit load of people walking past. It surprised me a little bit. To get offered drugs in the street at nighttime is not surprising at all, but in the middle of the day was a bit new to me.

The trams was one of the many things I liked the best about the city. There are trams running all over Lisbon, - the trams that are really old fashioned. And they go uphill and downhill, through narrow streets and through city center. We got on a tram and got the most amazing view from the top of the city. I also found some nice neighborhoods I will explore further the next time I'm in town. I think the trams are super charming.

Something I had pre-decided before I went to Portugal, was to try some of the famous sea food I have heard so much about. And I didn't get dissapointed. I tried grilled swordfish, salmon and octopus, and it tasted amazing. And it doesn't feel wrong at all to eat something that tastes so good, and that also is so healthy. Again, America - read and learn. I also tried some portuguese red wine. It was really different from the other south european wines I have tried. It was really good, and with some other touch. Maybe I just hit the jackpot with the wine I tried, but if that wine is representative for portuguese wine in general, I think I have found yet another favourite wine country.

They say that one can do Lisbon in two days. I don't necessarily think that is true, at least not if you want to expore more than just the touristy areas. I have a mental list over things I want to look at closer. More narrow alleys, charming neighborhoods, the coast, and the parts of city centre I didn't get to explore. I'm definitely going back.

 

 

 

 

 

The Creeps of The Original

Vi fant The Original (eller The O) første uka vår i Minot. Det var ikke sånn at det var så vanskelig å finne, for baren er den som ligger nærmest campus. Men Jay tok oss med dit, og unnskyldte litt på forhånd fordi han kanskje trodde vi ikke kom til å like stedet. Men der ble vi, og vi har hatt mang en fuktig aften der siden. Det tok oss halvannen uke å bli stamgjester, og det blir stilt spørsmål når vi ikke dukker opp. Vi har vært der OFTE.

Nå har det seg sånn at The O har et noget variert klientell. Det er studenter, det er militære, det er lokale, og det er oljefelt-arbeidere. Og det er de andre. De som rett og slett er litt snodige. Og noen av dem på grensen til å være litt småskumle. The Creeps of The Original er herved en greie. Tillat meg å presentere listen over de viktigste:

Stalker-guy: Begynte med å avbryte samtalen til meg og Amanda, den kvelden vi skulle bruke til å bli bedre kjent. Snakket bare om ting vi egentlig ikke bryr oss om, og egentlig ikke hadde tålmodighet til å late som vi fulgte med på. Tre minutter inn i den nokså enveiskjørte samtalen, sier han til meg "So, I should probably get your number". Ehhh, nei. Det skal du sannsynligvis ikke. For jeg gir ikke ut nummeret mitt til random fremmede jeg ikke ønsker å ringe eller tekste. Og det er absolutt ingen grunn til at denne nokså ubehagelige fyren skal få nummeret mitt. Vi bruker så resten av kvelden på å be ham om å gå, og han lystrer ja - men kommer likevel tilbake med jevne mellomrom. Høflig men bestemt utvikler seg til å bli direkte og agressivt. Og jeg tester ut den mer tabubelagte delen av mitt engelske vokabular. At fyren helt ut av det blå forsikrer meg om at han absolutt ikke er en stalker (mens han oppfører seg som akkurat dét), hjelper vel ikke akkurat. Og jeg skulle virkelig ønske det endte med den kvelden. Men nei, det gjorde ikke det. Fordi Stalker-guy gjentar dette flere ganger i løpet av semesteret. Og om ikke særdeles innlysende beskjeder om å stikke er nok, så har mannen fått det for seg at det er jeg som er i fornektelse. Fordi jeg vil virkelig, virkelig ha ham. Og den eneste måten jeg vil ha ham på, er lengst mulig unna meg, og ikke en millimeter nærmere.

 

Boring-guy: I utgangspunkter er det ikke noe alvorlig galt med Boring-guy. Han er snill og høflig, og har helt sikkert masse positivt å komme med. Men når man er ute og fyller hodet opp med alkohyler, er ikke akkurat dét noe man gidder å høre om. Det faktum at fyren alltid er alene burde jo si sitt. Jeg synes litt synd i Boring-guy, jeg må innrømme det. Men han er så gjennomført kjedelig at å gi ham lillefingeren vil bety at samtlige kvelder ute blir en snooze-fest. Boring-guy leter etter venner, det er ikke vanskelig å se. Og jeg håper virkelig han finner noen. Men for noen av oss, så er han fortsatt en som man med vilje unngår alt man kan, rett og slett fordi livet er for kort til å høre om lasterbiler mens man drikker øl.

 

Holocaust-guy: Første gang vi møtte ham var han ute sammen med en kompis. Begge ble fryktelig entusiastiske over at jeg var norsk, fordi de selvfølgelig har norske forfedre. Greit nok det. Det var tidlig på kvelden og vi tok et par øl sammen med dem. Men så ble de fulle. Veldig fulle. Og Holcaust-guy begynte å snakke om Holocaust. Masse. Og det gikk stort sett ut på at han ikke trodde at det hadde skjedd. Sånn er han. Vi møtte han flere ganger etter det, og han snakket alltid om det samme - at Holocaust bare var tull, og at det aldri har skjedd. Vi drakk aldri mer øl sammen med ham.

 

Serial-killer-guy; Først av alt, han har mest sannsynlig aldri drept noen. Men fyren er creepy. Liten, tynn mann 45+ i alder, med uflatterende briller og alltid de samme klærne på. Jeans fra tidlig 90-tall og en alt for stor hettegenser med ett-eller-annet trykk på ryggen. Han kjøper seg en drink og vandrer rundt baren helt til han får øyenkontakt med folk. Og da er det gjort. Han lar dem aldri være. Og han spør unge jenter om de vil være med ham inn på toalettet og gi ham en blowjob. Stamgjestene vet å ikke møte blikket hans, men mang en random bargjest har fortlatt baren tidlig på grunn av ham. Navnet får han fordi alle bartenderene og stamgjestene tipper han innerst inne er en seriemorder.

 

Fargo-guy; I utgangspunktet trivelig, men akk så sitsom. Han satte seg ned med oss en kveld tidlig i semesteret, da vi bare var to som hadde kommet. Han begynte å prate, og stoppet aldri. Han er tidlig i førtiårene og jobber med bygningsarbeid, eller noe sånt. Og han prater hull i hodet på deg. Som sagt, trivelig og jovial type, men man blir bare sittende der og høre på alt det uinteressante pjattet han kommer med. Han spør deg et spørsmål, og svarer for deg før du får sjansen til å si noe. Ikke den verste typen i baren, men etter ti minutter er det nok.

 

Hitler-guy; En rolig kveld. Jeg og kompisen min sitter og tar noen øl, og prater om løst og fast. Det er noen dager til jeg skal reise, og vi har lyst til å henge litt, mens vi enda er i samme by. Så kommer han. Møkkings og høyrøstet. Og han begynner å prate intenst med kompisen min. Han er nemlig så frustrert fordi ingen liker ham, og alle vil han skal gå. Og jeg kan bekrefte her og nå at jeg begynte å mislike ham etter tre sekunder. Fordi det er kjedelig når noen (uansett hvor fulle de er) avbryter en rolig og koselig kveld med å sutre over at ingen liker ham. Eller vil ligge med ham. Når han endelig gikk kjøpte kompisen min seg en ny øl, og passerer fyren igjen. Han sier noe, og Josh tror han spurte etter navnet hans, så han svarer (hyggelig og veloppdragen som han er) at han heter Josh. Men det var ikke det Hitler-guy sa når Josh passerte. Hitler-guy hadde nemlig sluppet en fjert, og mente at det var veldig viktig at han delte dette med Josh. Og selvfølgelig klage litt til over at han ikke kan få seg et ligg, og at ingen liker ham. Personligheten hans (forhåpentligvis bare i fylla) burde være grunn nok, men han har i tillegg den mest åpenbare Hitler-klippen jeg noensinne har sett. Holocaust-guy hadde helt sikkert likt ham.

 

Mexico-guy; Eller Guillermo som han egentlig heter. Han er nok innerst inne en hyggelig fyr, og har tilbrakt mang en time sammen med oss i baren. Når det er sagt, er han også den fyren som alltid maser om å få deg med hjem. Og som ikke vil gi opp, til et punkt da det nesten kan regnes som trakkasering. En smule fucked opp er han og. Påståelig, arrogant - selv om han ikke nødvendigvis er den skarpeste kniven i skuffa. Vi er hyggelige folk, så vi lot ham sitte med oss i begynnelsen, og det var hyggelig det. Men når man har svart nei på forespørlsler om å ligge med ham nok ganger, så er det brått ikke så hyggelig lengre. Mexico-guy forsvant plutselig fra Minot, og det er kanskje like greit.

 




 

English;

We found The Original (or The O) our first week in Minot. It wasn'texactly hard to find, because the bar is the closest one to campus. But Jay took us there, and apologised before hand because we might not like it. But we stayed there, and we've had a bunch of drunken nights there ever since. It took us about a week to be regulars, and it was weird if we didn't show up every weekend. We've been there A LOT!!

The thing about The O is that is has a somewhat varied clientel. Students, militaries, locals and oil field workers. And then it is the other people. The people that are a wee bit strange. And some of them are actually a little bit creepy. The creeps of The Original is a thing. Allow me to present some of them:

 

Stalker-guy; He started out by interrupting me and my roomate Amanda, the night we were there to bond and get to know each other better. He talked a lot of bullshit, and about things we really didn't have the patience to listen to. Three minutes into his monologue he turns to me and says; "So, I should probably get your number". "Ehhh, no you probably shouldn't", I said. Because I really don't hand out my number to random strangers I don't want to call or text. So there is definitely no reason why this akward guy should get my number. We then spent the rest of the evening to ask him to leave us alone, and he did - until he returned - again and again. Polite, but determined turns into being direct and somewhat annoyed. And I give him a thorough intro to the more tabu part of the english language. The guy then - right out of the blue - feel the need to assure us that he's not a stalker (while he's acting like just exactly that). It didn't exactly help his cause. And I really wish I could say it ended that night. But no, it didn't. Because Stalker-guy keeps this up the rest of the semester. And if obvious flat out 'fuck-you's' is not enough, because the guy figured that I'm just in denial. I really want him, I'm just lying to myself. The only way I want that guy is as far away as possible, and not an inch closer. 

 

Boring-guy; It's actually nothing seriously wrong with Boring-guy. He's nice and polite, and probably has a whole ton of positive things to bring to the table. But when one is out and about, and your head is filling up with liquids, it's not really something you want to hear about. The fact that this guy ALWAYS is alone should be enough. I feel a little bit sorry for Boring-guy, I'd admit that. But he is so totally fucking boring that giving him an inch of attention would mean a never ending snooze-fest every time we go out. Boring-guy is looking for friends, that's not hard to tell. And I really hope he finds some. But for some of us, he's still someone you avoid like the plague. Just because life is too damn short to be forced to listen to stories about trucks when you're drinking your beer. 

 

Holocaust-guy; The first time we met him he was out with a friend. Both of them got instantly excited when I told them I'm norwegian, because both of them have norwegian ancestors. Of course. That's fine. It was early night and we had a couple of beers with them. But then they got drunk. Really drunk. And Holocaust-guy started to talk about Holocaust. A lot. And mainly he was saying that he didn't believe in the Holocaust. That's just him. We met him several times after that, and he was always going on about the same thing - that the Holocaust just was bullshit, and that it never really happened. We never joined him for a beer again. 

 

Serial-killer-guy; First of all; this guy probably never really killed anyone. But the guy is creepy. He's a short, skinny guy. 45+ in age, with glasses that are not very flattering, and always the same clothes on. Jeans from the early 90s and a big hoodie with something printed on the back. He buys an drink and wanders the bar until he meets someones eyes. And then he doesn't leave them alone. Ever. He asks young girls if they want to join him in the bathroom and give him a blowjob. The regular people in the bar knows not to meet his gaze, but several random barguests has left the bar early because of him. He get's his nickname because all the bartenders and regulars are damn sure he's a serial killer.

 

Fargo-guy; He's really a nice guy, but just too fucking much. He just sat down with us one night early in the semester. There were just two of us there still. He started to talk, and never stopped. He's in his early 40s and works in construction or something like that. And he will talk your ears off. As I said, a nice and friendly guy, but when he starts talking, you'll end up just sitting there listening to all the uninteresting bullshit that spills out of his mouth. He asks you a question, but before you get the chance to actually answer, he answers it for you. Not the worst one of the creeps, but ten minutes with this guy is well enough.

 

Hitler-guy; A quiet night. Me and my buddy sits by a table with a couple of beers. We're talking about anything and everything. It's a couple of days before I leave Minot, and we wanna hang out for a bit, while we're still in the same city. And then he comes over. Shitfaced and loud as hell. And he starts talking intensly with my buddy. He's so frustrated because nobody likes him, and everyone just wants him to leave when he shows up. And I can confirm that I hated him from this moment on. It is quite annoying when someone (no matter how drunk they are) interrupts a quiet and nice night with complaining about nobody liking him. Or wanna sleep with him. When he finally left my friend goes to the bar to get a new beer, and unfortunately passes Hitler-guy. He says something, and Josh thinks he's asking for his name, so he answers (nice and polite as he is) that his name is Josh. But Hitler-guy never really asked for his name. He just farted, and he felt like that was a very important fact to share with Josh. And of course, complain some more about not getting laid and that nobody likes him. His personality (hopefully just when he's drunk) should be reason enough for people not liking him, but in addition to that, he has the most apparent Hitler-cut I ever seen in my life. Holocaust-guy would love him.

 

Mexico-guy; Or Guillermo, which is his real name. He's probably a really nice guy deep down, and has joined us for beers many times in the bar. That being said, this is also the guy that always nags you to come home with him. And that never fucking quits to do so. Borderlining harrassment. He's also a little bit fucked up. Opinionated, arrogant - even if he's not exactly the sharpest tool in the shed. We are nice people, so we let him hang out with us in the begnning, and that was nice enough. But when you turn him down enough times, it's not really that nice anymore. Mexico-guy suddenly just dissapeared from Minot, and we were just fine with that.

 

 

Goodbye America

Farvel Amerika. Det har vært kult. Jeg er tusen erfaringer rikere, og har fått et lass med tålmodighet jeg ikke hadde før. Jeg har avkrefta og bekrefta myter, ledd, kjefta, blomstret og vokst. Jeg har blitt banket opp av New Yorks travelhet, latt meg forføre av New Orleans atmosfære og funnet varme midt i alle Minots kuldegrader. Jeg har funnet gode mennesker, og lært en ting eller to om forskjellige kulturer.

Jeg reiser hjem med masse ny kunnskap i kofferten. Både av den typen man finner på skolebenken eller arbeidsplassen, og den man får av å si ja litt oftere. Jeg har et lass med nye venner fra alle verdenshjørner, minner som ikke vil bli glemt og erfaringer som har gjort meg bedre. Jeg har lært og jeg har vokst. Jeg har hatt oppturer og nedturer. Aller mest oppturer. Jeg har sett, hørt, smakt, luktet og kjent. 

Jeg vet hvordan lukta av New York og New Orleans er. Jeg vet hvordan kulden i North Dakota kjennes. Jeg vet hvordan det føles å sprade rundt i det franske kvartalet der nede i sør, mens jeg hører på jazz og oppdager snodige detaljer rundt ethvert hjørne. Jeg vet hvordan det er å føle seg overveldet av New York, men samtidig så uendelig trygg, midt i alt mylderet av mennesker og tutende biler. Jeg vet hvordan det er å møte hverdagen i USA, og jeg har sett hvorfor det ikke er like lett for alle å gjøre nettopp det. Jeg har sett hvor like vi egentlig er, selv om vi kommer fra ulike deler av verden. Jeg har lært meg å sette pris på de små forskjellene. Og jeg har lært meg å sette pris på mitt eget selskap.

Takk for turen. Jeg har hatt det fint. Vi ses snart igjen!






















English:
Goodbye America. It's been cool. I'm a thousand experiences ritcher, and have gained a ton of patience I lacked before. I have confirmed and disproved myths, laughed a lot, yelled, blossomed and grown. I had my ass kicked by the busyness of New York, been seduced by the atmosphere of New Orleans and found warmth in Minot's cold climate. I have found some good people, and learned a thing or two about different cultures.

I'm going home with a lot of new knowledge in my suitcase. Both the kind found in school and workplace, and also the kind you gain from saying yes a little bit more. I've got a ton of friends from every corner of the world, memories that wont be forgotten and experiences that has made me better. I've learned and I've grown. I've had ups and downs. Mostly ups. I have seen, heard, tasted, smelled and felt.

I know how New York and New Orleans smells like. I know how the cold in North Dakota feels. I know how it feels to prance around in the french quarter down south, while listening to jazz and discovering strange details around every corner. I know how it feels to be overwhelmed by New York, but at the same time feel so incredibly safe, right in the middle of all the people and honking cars. I know how it is to face everyday life in America, and I've seen why its not as easy for everyone there. I've seen how alike we all are, even if we come from different parts of the world. I've learnt to appriciate the suttle differences. And I've learnt to appriciate my own company.

Thanks for the ride. I had a great time. We will meet again!

 



 

Om å være takknemlig

Det ble en lang og fin helg. Thanksgiving-helga. Black Friday-helga. Bursdagshelga. Masse latskap, null kjip kantinemat, nok søvn og gode venner. Jeg liker Thanksgiving, selv om det opprinnelig er en høytid basert på en massakre. Det glemmes. Men pilgrimer og psykopatiske tendenser til side, grunnidéen med Thanksgiving, nemlig å reflektere over hva man er takknemlig for, den liker jeg. Det er noe vi alle egentlig burde gjøre litt oftere. Det er lettere å klage, enten det er over kjedelig hår, regjeringen eller at dagligvarebutikken har satt opp prisen på lettmelk. Vi er mennesker, og vi liker å klage. Det er synd at det er så lett å se glasset som halvtomt. Spesielt når man er så priviligert som man er i vesten. En eneste dag i året forandrer jo ikke på det, men det er bedre enn ingenting. Og den enkle lille dagen fikk meg til å tenke litt gjennom mine egne takknemligheter.

Jeg er takknemlig for at jeg har en fantastisk familie som har gitt meg et trygt og godt hjem, gode verdier, god arbeidsmoral og masse kunnskap. Jeg er heldig som har foreldre som enda er lykkelig gift, to fabelaktige søstre og en fosterbror.

Jeg er takknemlig for å ha vokst opp i Norge, selv om jeg i dag ikke kunne tenkt meg å bosatt meg der for alltid.

Jeg er takknemlig for at jeg fikk muligheten til å ta et semester i statene. Det har ikke bare vært enkelt, men det har vært lærerikt, morsomt og utfordrende. Og jeg har fått muligheten til å se mer av verden. Etter noen måneder her så har enkelte ting virkelig blitt satt i perspektiv for meg, og det er jeg takknemlig for.

Jeg er takknemlig for alle de gode vennene jeg har. Både gamle og nye, og fra alle verdenshjørner.

Jeg er takknemlig for den fantastiske bursdagen jeg fikk denne helga. Gode venner, stampuben, og en overraskelse eller to. Det ble en fin siste tjue-ett-eller-annet-bursdag.

Jeg er takknemlig for salt lakris som mine fine søstre sendte meg i posten. Det hjalp på suget.

Jeg er takknemlig for Melatonin som kan kjøpes i amerikanske dagligvarebutikker for en slikk og ingenting, og som faktisk hjelper på søvnen.

Og sist men ikke minst, jeg er også glad og takknemlig for at tida går og at jeg snart skal hjem til det kjedelige, alminnelige hverdangslivet jeg forlot i august. Det blir godt å komme tilbake til virkeligheten igjen.

Ja, lille søtnos. Jeg er også takknemlig for søte små ekorn på campus.

Fin kirke i Scandinavian Heritage Park. Fikk endelig dratt dit. Midt på natta riktignok, men likevel..

Igjen, nattevandring i Scandinavian Heritage Park.

Squeeeeee!

Vennene mine var redde for at de ikke skulle ha nok Ranch-dressing til måltidet. Så de bestilte litt mer. Happy Thanksgiving!



Noe fascinert over denne. En enkel sylteagurk. Hvorfor ikke?

The weekend was long and blissful. Thanksgiving weekend. Black Friday weekend. Birthday weekend. A lot of laziness, zero bad cafeteria food, enough sleep and good friends. I like Thanksgiving, even if its a holiday based on a massacre. It is forgotten. But pilgrims and psychopatic tendencies aside, the most important thing about Thanksgiving is to reflect on what one is thankful for. I like that. That is something all of us should do a little bit more often. It's easier to complain, either if its about boring hair, the government or that the supermarket has raised the price of milk. We are human beings and we love to complain. It's a shame that seeing the glass half empty is so easy. Especially when we are so privileged in the west. One single day a year doesn't change that, but it's definitely better than nothing. And the one single day made me think about what I'm thankful for.

I'm thankful for having a fantastic family who gave me a good and safe home, good values, good work ethic and a lot of knowledge. I am lucky to have two amazing parents who still are happily married, two fabulous sisters and a foster brother.

I am thankful for growing up in Norway, even if I couldn't picture myself setteling down there for good.

I am thankful for having the opportunity to take a semester in the U.S. It wasn't all easy, but it has been educational, fun and challenging. And I got the opportunity to see more of the world. After just a couple of months here, I got a lot of things put into perspective, and I'm thankful for that. 

I am thankful for all my good friends. Old and new, and from all corners of the world.

I am thankful for the amazing birthday I had this weekend. Good friends, our regular pub, and a surprise or two. It turned out to be a very good twenty something birthday.

I am thankful for the salty liquorice my lovely sisters sent me. It helped with the cravings.

I am thankful for Metalonin, which can be bought at american supermarkets for almost nothing. It actually helps me sleep too.

And last but not least, I am also thankful for time going by, and that I'm soon headed back to my boring everyday life. Can't wait to get back to reality.

 



 

 

Always look at the bright side of.....hell?

Ja, jeg er litt negativ for tiden. Eller nei, nå juger jeg. Jeg er veldig negativ for tiden. Det er ikke fordi jeg vil være det, men det er fordi November er en kjip måned. Skolen gir meg skikkelig juling for tiden. I tillegg kom kultursjokket. Jeg trodde jeg slapp unna, men den gang ei. Kultursjokket har ankommet. Og kultursjokket er ei hurpe. Ei hurpe med ekstra skarpe tenner. Og hvordan manifestiserer et kultursjokk seg? Joda, det gjør alt bekmørkt. Lyset i tunnellen er borte, pæra har gått og sikringene er fucked. Alt er kjipt, slitsomt, kjedelig, og ikke like bra som hjemme. Noe som egentlig er latterlig, siden jeg stort sett ønsker meg ut i verden når jeg er hjemme i Trondheim. Men akkurat nå vil jeg hjem. Jeg vil hjem til alt som er kjent. Hjem til hverdagen. Hjem til folk jeg er glade i, til jobb og til en verdensdel jeg føler meg hjemme i.

Så hva gjør man når kultursjokket river som verst? Graver man seg ned i et hull?
Nei, det gjør man selvfølgelig ikke. Jeg har veldig lyst, men det er ingen steder å gjemme seg. Og for å være helt ærlig, bredbåndet på rommet mitt er ikke bra nok til at jeg kan begrave meg i Facebook og Netflix døgnet rundt. Og jeg har ikke spesielt lyst til å tenke tilbake på November og bare huske at jeg isolerte meg på rommet. Så istedet gjør jeg andre ting.

Jeg er sosial. Ikke hele tiden, men så ofte jeg orker og litt når jeg egentlig ikke føler for det. Det er utrolig hva litt selskap har å si for en ellers bekmørk dag. Når man bare har lyst til å være alene og synes synd i seg selv, så kan man heller tvinge seg selv til å være sammen med andre, og plutselig innse at man er istand til å ha både latterkramper og gode øyeblikk, selv om man i utgangspunktet hadde en dårlig dag.

Og jeg er kreativ. Iallefall prøver jeg å være det. Imellom alle lekser og plikter har jeg flere påbegynte artikler, massevis av lister (jeg elsker å skrive lister, og det rydder i tillegg litt opp i hodet. Full score!), og flere halvferdige blogginnlegg. Det hjelper å skrive, og det hjelper å gjøre seg opptatt. Derfor også neste punkt:

Skolearbeid. Jeg begraver meg i skolearbeid. Ikke bare hjelper det på stressnivå og blodtrykk, men det holder hjemmlengselen på avstand. Skolearbeid er stort sett ikke det morsomste i verden, men når man først er igang så går det greit. Og det er fint å få ting gjort.

Jeg planlegger. Det går litt under listeskriving, men det innebærer også å studere kart over Manhattan og Brooklyn og skrive ned hva jeg har lyst til å få med meg når jeg drar dit i romjula. Jeg har en liten uke i det store eplet, og det er greit å lage en liten (men ikke fastlåst) plan over hva jeg skal gjøre der. New York på budsjett. Det skal bli bra! Og det hjelper på humøret å ha noe å se fram til. Når jeg er ferdig med å planlegge NYC, skal jeg planlegge New Orleans og Lisboa. Og om jeg slipper opp for ting å reiseplanlegge, så skal jeg begynne å planlegge reiser som (forhåpentligvis) skal gjennomføres i 2014.

Trene. Det er ikke VELDIG ofte jeg kommer meg på treningssenteret. Noe som er litt teit, i og med at senteret har masse utstyr og er nytt og fresht, og helt gratis. Men av og til. Og om det så bare er å gå i raskt tempo så hjelper det. God musikk i øret hjelper også.

(Favoritt treningsmusikk for tiden: Tito and Tarantula - Angry Cockroaches, The Clash - Rock the Casbah, The Go Go's - Head over heels, Lily Allen - Knock 'em out, Zombie Ghost Train - Graveyard Queen, The Cramps - Garbageman, Tomandandy - Carol of the Bells, The Libertines - Death on the stairs, Cee Lo Green - Fuck You, Miley Cyrus - Wrecking Ball, We can't stop, 4x4, og FU, Florence + the machine - Shake it out, Fergie - A little party never killed nobody, Paloma Faith - Upside down, Colbie Caillat - Brighter than the sun, The White Stripes - Fell in love with a girl, Dirty Vegas - Little white doves, La Roux - I'm not your toy, We are scientists - After hours, Albert Hammond Jr - In transit, The Buggles - Video killed the radio star, Bow wow wow - I want candy, Cornershop - Brimful of Asha, Kate Nash - Do wah doo, The Vaccines - If you wanna, Wreckin' bar (ra ra ra) og Norgaard, Los Explosivos - No puedes salir, Creo que esto og Lo que me exita, The Mojomatics - Miss me when I'm gone, The Bloody Hollies - Yeah Yeah, The Undertones - Teenage kicks, The Smiths - This charming man, The Proclaimers - I'm gonna be (500 miles), New Order - Blue Monday og Age of consent, Happy mondays - Step on, Oasis - Stop crying your heart out, Hall and Oates - You make my dreams, Pixies - Debaser, Mundy - The Galway Girl, The Pipettes - Pull shapes, The Black Keys - Howlin' for you, Icona Pop - I love it, Eve - Tambourine, Robyn - Dancing on my own, You lov her coz she's dead - Sunday best, La Moutarde Me Monte Au Nez - Mes Chaussures, Vintage Trouble - Blues hand me down, Gary Clark Jr - Don't owe you a thang, Pretenders - Message of love, Passion Pit - Carried away, Public Image Limited - Rise)

Og når ingenting ellers virker, så har de billig øl på stampuben.

USA, vi må ta en prat. Dette er feil på alle mulige måter. Jeg vil hjem.

 

Snart jul. Og dette er bare begynnelsen.

 

Skolen og sånt. Begrave meg i skolearbeid.

 

Yes, I am a bit negative these days. No, I'm lying. I am very negative. It's not because I wish to be, but because November is a bad month. School is really kicking my ass nowadays. And also, the culture shock finally arrived. I thought I was let off the hook, but no. It has arrived. And the culture shock is a bitch. A bitch with sharp teeths. And how does this culture shock manifest itself? Oh yeah, it makes everything pitch black. The light in the end of the tunnel is gone, the lightbulb isn't working and the fuses are fucked. Everything is lame, exhausting, boring and not as good as home. Which is actually isn't true, because I always wish to be out in the world when I'm home in Trondheim. But just this moment I want to go home. I want to go back to everything formiliar. Back to everyday life. Home to people I love, to my job and to the part of the world I belong in.

So what does one do when the culture shock is tearing you apart? Do I bury myself in a big hole?
No of course not. I really want to, but there's nowhere to hide. And to be honest, the wi-fi at the dorm isn't good enough for Facebooking and Netflixing around the clock. And I don't really wanna look back on November and think that I just isolated myself in my room. So instead I do other stuff.

I'm being social. Not all the time, but as often as possible, and also when I don't really feel like it. It's quite amazing what some company can do when everything is a bit blue. When I just want to be alone and feel sorry for myself, I can rather make myself be with other people, and suddenly realise that I'm still capable of laughing and being a part of good moments. Even if the day was bad to begin with.

And I'm being creative. At least, I try to be. In between all my homework and other boring stuff I have started several articles, lots of lists (I love writing lists, and it also tidy up in my head a bit. Full score!), and several blog entries. It helps to write, and it helps to stay busy. Thus, the next point:

Schoolwork. I bury myself in homework and assignments. It helps on my stress level and my blood pressure, but also keeps the homesickness abay. Schoolwork isn't exactly fun, but when I get going, its fine. And it feels good to get things done. 

I make plans. This also is a little bit about writing lists, but also studying maps over Manhattan and Brooklyn and write down what I want to do when I go there for my christmas holiday. I have a small week in the big apple, and I think its nice to have planned out some of the things I wanna do, even if the plan is going to change as I go. New York on a budget. It will be awesome. And my mood gets better when I have something to look forward to. When I'm done planning NYC, I will plan my trip to New Orleans and Lisbon. And after that, I will start planning places I want to travel to in 2014.

Excersise. It's not exactly often I actually go to the gym. Which is kind of stupid, because the gym has a lot of great equipment and is new and fresh, and totally free. But sometimes. And even if it's just quick paced walking on the tredmill, it helps. And good music while I'm doing it helps even more.

(Favourite exercise music these days: Tito and Tarantula - Angry Cockroaches, The Clash - Rock the Casbah, The Go Go's - Head over heels, Lily Allen - Knock 'em out, Zombie Ghost Train - Graveyard Queen, The Cramps - Garbageman, Tomandandy - Carol of the Bells, The Libertines - Death on the stairs, Cee Lo Green - Fuck You, Miley Cyrus - Wrecking Ball, We can't stop, 4x4, og FU, Florence + the machine - Shake it out, Fergie - A little party never killed nobody, Paloma Faith - Upside down, Colbie Caillat - Brighter than the sun, The White Stripes - Fell in love with a girl, Dirty Vegas - Little white doves, La Roux - I'm not your toy, We are scientists - After hours, Albert Hammond Jr - In transit, The Buggles - Video killed the radio star, Bow wow wow - I want candy, Cornershop - Brimful of Asha, Kate Nash - Do wah doo, The Vaccines - If you wanna, Wreckin' bar (ra ra ra) og Norgaard, Los Explosivos - No puedes salir, Creo que esto og Lo que me exita, The Mojomatics - Miss me when I'm gone, The Bloody Hollies - Yeah Yeah, The Undertones - Teenage kicks, The Smiths - This charming man, The Proclaimers - I'm gonna be (500 miles), New Order - Blue Monday og Age of consent, Happy mondays - Step on, Oasis - Stop crying your heart out, Hall and Oates - You make my dreams, Pixies - Debaser, Mundy - The Galway Girl, The Pipettes - Pull shapes, The Black Keys - Howlin' for you, Icona Pop - I love it, Eve - Tambourine, Robyn - Dancing on my own, You lov her coz she's dead - Sunday best, La Moutarde Me Monte Au Nez - Mes Chaussures, Vintage Trouble - Blues hand me down, Gary Clark Jr - Don't owe you a thang, Pretenders - Message of love, Passion Pit - Carried away, Public Image Limited - Rise)

And if nothing else helps, they have cheap beer in my regular pub.

Filmer som bøter på hjemlengsel

Egentlig er det ikke Norge jeg savner. Jeg er glad i landet mitt, liksom, men generelt synes jeg ikke Norge er så veldig spennende. Så jeg savner ikke Norge - men jeg savner elementer av livet mitt der hjemme. Jeg savner venner, familie, kolleger og flatmates. Jeg savner laks, friske grønnsaker, vegetarpai, kindersjokolade, Eventyrbrus og hjemmelagede kjøttkaker. Jeg savner senga mi veldig. Jeg savner å være helt alene og tilbringe hele natta på å gjøre alt og ingenting. Jeg savner å lage mat selv, sitte på café i timesvis og å gå midnattsturer. Jeg savner bøkene mine, klærne mine og å språknerde. Mest av alt savner jeg Europa. Til og med de delene av Europa jeg aldri har sett på ordentlig (og det er stort sett mesteparten av verdensdelen). Så, siden USA er i så total mangel på europeisk kultur, og jeg definitivt ikke har mulighet til å oppleve så veldig mye nytt i Minot, så ser jeg film og tv-serier. Jeg ser norske filmer, tyske filmer, svenske filmer, franske filmer. Spanske, italienske og britiske. Og britiske tv-serier. Og det hjelper på. Jeg har selvfølgelig noen favoritter, og det er følgende:

 

2 days in Paris (2007) - Julie Delpy, Adam Goldberg, Daniel Brühl

Marion og Jack er i Paris på vei hjem fra Venezia. Amerikanske Jack får fransk kultur smelt rett i trynet, sammen med Marions mange x-kjærester og skamløse foreldre. Filmen er en snakkefilm, så mesteparten av handlingen er basert på samtaler. Pinlige øyeblikk, vakre bilder av Paris og harselering med franskmenn gjør denne filmen helt fabelaktig. Jeg elsker den. Det er en av mange filmer som får meg til å ønske meg til Paris sporenstreks.

Fresh Meat (2011-) - Zawe Ashton, Jack Whitehall, Kimberley Nixon, Greg McHugh, Charlotte Ritchie og Joe Thomas

Sjarmerende engelsk tv-serie som foregår i et studentkollektiv i Manchester. Vod er punkete, Josie er the-girl-next-door (bortsett fra når hun drikker), Howard er en småcreepy nerd, J.P er posh, Oregon posh, men prøver å være frikete, og Kingsley er fomlete og søt. Vilt forskjellige, men sammen helt fantastiske. Det enkle er ofte det beste, og jeg elsker denne serien. Blir litt ekstra anglofil når jeg ser på den. 

Cherrybomb (2009) - Kimberley Nixon, Rupert Grint, Robert Sheehan

Foregår i Belfast. Malachy og Luke er bestekompiser. Malachy er skoleflink og Luke selger dop for storebror, mens faren ligger døddrukken over hele byen. Når de møter Michelle faller begge pladask, og de går inn i en vennlig konkurranse om å imponere henne. Og det går helt ut av kontroll. Handlinga er enkel, men filmen er fantastisk. Ekstra bra blir det siden jeg har en greie for Rupert Grint. Irsk aksent er heller ikke feil.

Død Snø (2009) - Jenny Skavlan, Vegar Hoel, Stig Frode Henriksen, Charlotte Frogner, Lasse Valdal, Jeppe Beck Laursen, Evy Kasseth Røsten, Ane Dahl Torp, Bjør Sundquist

Nokså standard begynnelse. Venner drar på hyttetur mitt ute i gokk. Drikker og har det gøy. Men det er også der alle klisjéer stopper. Nazi-zombier. Need I say more?

Ensemble c'est tout (2007) - Audrey Tautou, Guillaume Canet, Laurent Stocker

Nok en fransk film. Supersjarmerende. Camille blir syk, og blir så "adoptert" av naboen Philibert. Den andre som bor i leiligheten (som forøvrig er drømmeleilighet som bare pokker) er Franck. En kokk som jobber ræva av seg, og ellers er nokså sur og grinete. Men så forandrer det seg jo, selvfølgelig. Jeg elsker denne filmen.

Keinohrhasen (2007) - Til Schweiger, Nora Tschirner, Matthias Sweighöfer

Tabloid-reporter Ludo driter på draget da han går litt for langt for å få et scoop, og må sone samfunnstjeneste i en barnehage. Her jobber Anna, som han mobbet som barn. Det gnistrer og det kjeftes, men det går jo selvfølgelig i en annen retning etterhvert. Fine filmen.

Zweiohrküken (2009) - Til Schweiger, Nora Tschirner, Matthias Sweighöfer

Ludo og Anna har vært kjærester i to år, og nå begynner de å glemme hvorfor de ble forelska i det hele og det store. Det hjelper heller ikke at gamle flammer dukker opp på hver side. Ja, jeg vet. Superklisjé handling her og, men filmene minner meg på hvor flott tysk og Tyskland og tyskere er.

Reprise (2006) - Anders Danielsen Lie, Espen Klouman-Høiner, Victorie Winge, Odd Magnus Williamson, Pål Stokka, Christian Rubeck, Henrik Elvestad

Desidert en av de vakreste norske filmene som noensinne har blitt lagt. Den må bare ses. Fine Oslo! Fine filmen!

The Office (2001-2003) - Ricky Gervais, Martin Freeman, Mackenzie Crook, Lucy Davis

SÅ mye bedre enn den amerikanske versjonen. Herlig kleint, utrolig morsomt, og aller aller best. England ftw!

Love Actually (2003) - Hugh Grant, Liam Neeson, Bill Nighy, Colin Firth, Emma Thompson, Kris Marshall, Heike Makatsch, Martin Freeman, Joanna Page, Andrew Lincoln, Keira Knightley, Alan Rickman, Billy Bob Thornton, Rowan Atkinson, January Jones, Elisa Cuthbert, Claudia Shiffer, Shannon Elizabeth, Denise Richards ++

Jeg blir aldri lei av denne. God stemning o'hoy! Og julestemning, ikke minst (selv om vi bare er i november).

L'auberge espagnole (2002) - Romain Duris, Judith Godrèche, Audrey Tautou, Cécile De France, Kelly Reilly, Christina Brondo, Federico D'Anna, Barnaby Metschurat, Christian Pagh, Kevin Bishop

Fransk utveklslingsstudent som tar et studieår i Barcelona. Ender opp i kollektiv med en brite, en spanjol, en danske, en tysker, en italienere og en belgier. Gir meg enda mer lyst til å reise til Barcelona.

Puzzled Love (2010) - Marcel Borràs, Saras Gil

Lucas og Sun er utvekslingsstudenter. De tar et år i Barcelona. Sun er fra USA og Lucas er fra Mallorca. De forelsker seg, men er sørgelig klare over at de har begrenset med tid sammen. De bestemmer seg derfor for å gjøre det meste ut av det året de er i Barcelona. Jeg ELSKER denne filmen. Og katalansk er så ufattelig vakkert.

























Alle bilder er hentet fra nettet

 

Europa, jeg elsker deg! <3

Halloween, hockey og andre skrømt

A skip, a hop and a week og så var det over. Her har folk pynta husene sine med skrømt og zombier siden august. Halloween har vært lang i år. Ikke for det, jeg elsker Allehelgensaften, og det er bare gøy. Men det er litt godt å se framover også. Jeg tipper folk begynner med julepyntinga om et par uker. Walmart har iallefall begynt å selge julelys og julepynt.

Halloween ble egentlig ikke noe spesielt for min del. Vi hadde Halloween-fest på jobb, og det var koselig og morsomt, men resten av dagen var stort sett prokrastinering og artikkelskriving for min del. Ettermiddagen ble brukt til å skrive en artikkel for fantastiske Oh Chérie, og kvelden ble brukt til midnight movie. The Rocky Horror Picture Show. Storskjerm og det hele. Vi ble (mot litt cash) utstyrt med en effektpose. I bryllupet i begynnelsen av filmen kaster vi ris, når Janet og Brad springer i regnet har vi aviser på hodet. Vi kaster konfetti når det kastes konfetti, tar på partyhatter når Frank gjør det etc etc. Veldig morsomt. Og jeg har heller ikke sett denne filmen siden 2007, så det var ekstra moro å se den igjen nå. Hadde nesten glemt hvor bra filmen er.

Ellers er det stort sett bare lekser og skole for meg. Jeg er helt overveldet av alt vi har å gjøre her. Ikke for det, jeg lærer mye, og det er ikke snakk om at det meste er så veldig vanskelig. Men det er mye. Om noen kommende studenter fra Høgskolen i Harstad leser dette; tro absolutt ikke at et semester i Minot er bare lek og moro. Det er kjempegøy altså, og jeg har erfaringer jeg kommer til å ta med meg gjennom resten av livet. Jeg angrer ikke. Men det er mye arbeid. Sånn sett blir det godt å komme hjem til Norge, og bare ha bacheloroppgaven å konsentrere meg om.

I helga var jeg og på konsert med Hank 3. Det var fan-tas-tisk! Jeg har drømt om å se ham live lenge, og jeg trodde helt ærlig ikke jeg skulle få muligheten. Men så så jeg plutselig en plakat på The Original. $23 dollar betalte vi. Men det var verdt det, og vel så det. Se dette innlegget for nærmere beskrivelse av konserten!

Ja, og ellers selger jeg enda filmsamlinga mi. Om noen skulle være interessert i å kjøpe (billig), så er det bare å pipe på! :)

Forrige helg oppdaget jeg også hvor spennende hockey egentlig er. Jeg og Amanda dro for å se en av de siste hjemmekampene til skolelaget vårt. Jeg visst jo fra før at de var gode. Jeg hadde ikke forventa at til og meg jeg (som aldri har sett en eneste hockeykamp før), skulle kunne se at de spilte god hockey. Det var spennende, det var travelt og jeg er hekta. Jeg skal gjøre mitt beste for å følge litt med på Vancouver Canuks. Utrolig kul sport.

Jeg lovet Halloween-bilder. Er vanskelig å få så mye variasjon, siden de fleste husene er rett ved traffikerte veier. Men her er noen. Og jeg slenger med et par bilder fra hockey-kampen og.

 



















Øl på kamp. Ikke feil, selv om jeg nå helst skulle hatt et annet merke.

Stikkord:

Takk for alt, Lou Reed

Takk for Sunday Morning, den perfekte start på et perfekt album. Den sangen har aldri passet så godt som nå. Takk for gode følelser, tårer, hjelp gjennom kjipe dager og håpløs ungdomstid. Takk for musikken som fikk meg til å stå opp når jeg ikke hadde lyst, og takk for musikalsk stemning på sene nachspiel. Takk for Satelite of Love, Heroin, Perfect Day, The Venus in furs, Romeo had Juliette, Sad Song, Vicious og Hangin' Round. Takk for vakre ord. Lyrikk som aldri blir glemt. Takk for at du forandret musikken. Takk for alle ganger stemmen din dysset meg i søvn, glad og trøtt under dyna. Takk for at du lærte meg å gi litt faen iblant. Takk for fotsporene du la igjen som aldri kommer til å glemmes. Takk for at du var med på å definere en fantastisk musikalsk epoke. Takk for at du satte standarden. Takk for at du gjorde meg littegrann bedre som menneske. Takk for alt. Vi ses på Dirty Blvd.

 


 

Thanks for Sunday Morning, the perfect start of a perfect album. That song is more right than ever. Thanks for good feelings, tears, help through bad days and hopeless youth. Thanks for the music that made me get up when I didn't want to, and thanks for musical mood on late afterparties. Thanks for Satelite of Love, Heroin, Perfect Day, The Venus in Furs, Romeo had Juliette, Sad Song, Vicious and Hangin' Round. Thanks for beautiful words. Poetry that will never be forgotten. Thanks for changing the music. Thanks for all the nights your voice lulled me to sleep, happy and sleepy under the covers. Thanks for teaching me to stop giving a fuck every once in a while. Thanks for the footsteps you left, that will always be remembered. Thanks for doing your part for defining a musical era. Thanks for showing others how its done. Thanks for making me a little bit better as a person. Thanks for everything. I'll se you at Dirty Blvd.

 

 

 

 

 

Stikkord:

Fra country til gitar-runking

Kvelden i kveld var spesiell. Billetter var kjøpt, humøret på topp, og jeg var klar som et egg. Hank Williams III skulle spille på The Original. Nok en konstertdrøm skulle gå i oppfyllelse. Og det - av alle plasser - i Minot!

Kvelden startet med puls i hundre og skyhøye forventninger. Øl ble kjøpt inn, og plasser ble inntatt. Mannen kom på scenen, akkompagnert av ståbass, fele, BANJO, trommer og rar uidentifiserbar maskin. Showet dras igang, og steminga går nok et par hakk oppover. Vi stod bakerst, Lisa og jeg. På et par trappetrinn, siden vi begge er nokså beskjedne av høyde. Cowboyhatter, menn med tyggetobakk og spyttekopp så langt øyet kunne se. Eller, nei. For fokuset var ikke egentlig publikum. I aromaen av sølt alkohol og e-sigaretter stod Hank på scenen og spilte vakre toner med fengende rytmer. Banjoen og fela gikk som en orkan. Dette er Amerika, tenkte jeg, mens jeg vippet frem og tilbake. Flere av mine favorittsanger ble spilt, og jeg var lykkelig. Etter to timer i honkytonk-himmelen, annonserte mannen at neste del av konserten kom til å bevege seg i retning punk og metal. Og jammen gjorde det ikke det. Gulvet ble ryddet for "godt voksne" folk, og tilbake var oss unge voksne, og de som nettopp har blitt gamle nok til å dra ut i USA.

Og punk ble det. Bandet skifta, og håret til Hank, som tidligere hadde vært i en stram flette med cowboyhatt over, var nå i en løs hestehale. Klesplagg ble skifta fra redneck til svart skjorte. Fremste del av gulvet ble til et inferno av mannfolk som rev hverandre hit og dit og ned og opp. Resten av oss koste oss i rytmen av rølp og fanteri. Etter en stund med god punk, gikk det over i hardcore, med bilder fra en merkelig paranormal film i bakgrunnen. Det gikk over til stonerrock, og sakte men sikkert til hard metal og ekstra dobbel basstromme. Og sånn kunne det fortsette i enda en time. Til slutt var musikken så forskjellig fra begynnelsen at man skulle tro det var et nytt band på scenen. Da det tok slutt hadde hovedpersonen og bandet skifta flere antrekk enn den gjennomsnittlige ESC-presentatør. Tilbake til vest og caps, og Hank måtte kjempe for å holde wannabe-groupies på avstand (There will not be any backstage tonight, I'm afraid, sa han) samtidig som han måtte signere både rumper, pupper, plakater og plater. Jeg fikk møte mannen, og en fin signert flyer. Jeg er fornøyd. Beste konserten på over et år. Og det blir nok lenge til dette blir overgått. Yee-haw indeed.





 










Som min lillesøster ville sagt; Squeeeeeeeee!

Savn

64 dager har gått siden jeg satte nøkkelen i låsen på rommet mitt, låste og slepte kofferten min ned tre etasjer. Taxien som ventet på utsiden. Dundrende hjerte. Tanker om å glemme ting. Tanker om at jeg absolutt ikke visste hva jeg hadde begitt meg ut på, til tross for lesing - side opp og side ned - med informasjon. Flybuss til Værnes. Tanker om å sove, men ingen mulighet til å sovne. Reisenerver. Flyet fra Værnes til Gardermoen kan jeg ikke engang huske. Ventetid på Gardermoen. Sushi til frokost, en øl, litt tax-free. Flyet til Island. SAS for en gangs skyld. Behagelig. Inn for landing. Fantastisk utsikt. Følelsen av å lande på Keflavík. Fnising over det islandske ordet for toaletter (snyrtingar) som møtte meg rett etter jeg kom inn i ankomsthallen. Bagasjen. Bussbillett som ble kjøpt med islandske penger. Lukten av Island som møtte meg når jeg gikk ut av døra. Turen inn til Reykjavík med Sigur Rós på øret. Det vakre. Synet av den rare byen. Rare Island.

Det virker som den fine helgen på Island var en del av et annet liv. Det virker så lenge siden. New York. Lenge siden. Men det er knapt to måneder siden. Skumle menn, gule taxier, hostel, snakkesalige amerikanere, lukten av New York, lukten av subway'en i New York. Times Square. Wow. Alle inntrykk. Lydene, luktene, synet. Følelsen av det store eplet. Idioter på Laguardia Airport. Fin utsikt til Minneapolis. Den fine flyplassen i Minneapolis. Minifly til Minot. Utsikt til trailer parks når vi landa. Lille rare flyplassen. Forvirring. Motel som så ut som pay-by-the-hour. Skolen. Folk. Svensker. Venner. The Original. Militære. Skolen. Alvor. Skolen. Helg. Skolen. Hverdagsliv. Det virker som det har gått flere år. Og etter å ha passert et par måneder så har jeg rukket å savne ting. Veldig. Og siden jeg er en liste-person, skal jeg jammen meg skrive den lista her.

- Maten. MATEN. Maten i Norge. Norsk mat er ikke kjedelig. Norsk mat er awesome, og sørger for næringsstoffer, ikke konstant kvalme.

- Norsk vann. Vann som ikke smaker klor. Jeg lengter.

- Folk som forstår meg. Det er enkelte ting som ikke-europeere bare ikke kan forstå. Og jeg savner å bli forstått.

- Å snakke norsk.

- Senga mi.

- Klærne mine. Jeg begynner å bli lei av alle variasjoner av det jeg har.

- Jobben min.

-  Kinderegg. Ja, jeg er nesten 29 år og savner Kinderegg. Ikke lov til å dømme meg for det.

- Laktosefri melk, yoghurt, smør, fløte etc. Soyamelk er ikke godt. Mageknip suger også.

- Lage mat selv.

- Velkjente dagligvarer/produkter.

- Europa.

- Privatliv.

- Å gå lange turer midt på natta.

- Å vite hvor jeg finner ting jeg trenger.

- Fast inntekt.

- Tid til å gjøre ting jeg liker å gjøre.

- Alenetid.

- Cafékultur.

- Familie og venner.

- Mer fritid.

- Å slippe å føle at jeg er utenfor (Europa er for langt borte, jeg får ikke med meg en dritt).

- Hverdagsliv.

- Å slippe å bite meg på innsiden av kinnene hver gang våpen, politikk, religion, moral og etikk blir tatt opp.

- Å drikke et glass vin på kvelden, eller en kald øl etter jobb. Alkohol er ikke lov der jeg bor nå.

- Vegetarisk mandag.

- I fare for å høres ut som en skikkelig norsk nordmann, turer i skog og mark.

- Å ha tid til hobbyer.

- Konserter med band jeg faktisk har hørt om/som ikke er cover-band.

- Sushi - når jeg vil, hvor jeg vil, og hvor mye jeg vil!

 

Fine Ila

 

Utsikten fra taket mitt hjemme

 


Trondheim <3

 

Kveldsvin. Det er ikke lov når man bor i dorms.

Smaken av Europa..eller av Tyskland, iallefall.

 

Jeg savner å lage min egen mat. Og jeg savner vegetarisk mandag.

Blomster og trehus!

 

Turer!!!

 

Caféturer!

 

Å lage egen mat igjen..med ferske urter fra vinduet!

 

Å ha tid til å lese fransk..eller tysk..eller fransk.

 

Lyden av Europa!

 

Igjen...hobbyer.

 

Konserter!

 

Sushi!!!

 

Familie! Her representert av besteforeldre! <3

 


 


Stikkord:

Plutselig ble det kaldt

Jeg vet ikke helt når det skjedde, men plutselig var det høst. Plutselig er det for kaldt til å gå med t-skjorte, eller bare en tynn genser. Plutselig funker ikke converse lengre. Plutselig må jeg sove med lester (for dere søringer; ullsokker) på natta, og plutselig er bakken gul, brun og oransje. Kanskje er alt dette så overraskende fordi sommeren var så lang. Luksusproblemer. Bitching om at det er 20 grader og ikke 33. Nå er temperaturen ettsifret. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det.

Men jeg er jo tross alt i North Dakota. Jeg burde finne meg i det. Er det noe "alle" vet, så er det at North Dakota ikke akkurat er den varmeste staten i..ehh, statene. Vi har vel vært heldige i år. Lang sommer. Minihøst, uten at det egentlig var høst. Før nå. Og nå er Halloween rett rundt hjørnet. Jeg har et gresskar klart. Skjønt, de fleste amerikanerne har begynt forberedelsene for LENGE siden. Flere av husene er pyntet allerede, og jeg mistenker at det blir verre. Jeg mistenker at det JEG tror er et pyntet hus bare er begynnelsen. Jeg gleder meg. Jeg visste at Halloween var en stor greie her borte, men at folk begynte å pynte i slutten av august var jeg absolutt ikke klar over! For all del, jeg digger Halloween. Har alltid likt det, men nå er jeg begeistret. Et lite lyspunkt i høstmørket. Eller, i statene er det vel heller ikke "et lite lyspunkt". I statene er det bling og skjeletter og blinkende lys, gravstøtter, spøkelser, hekser, zombier OVERALT. Og sånn har det vært i noen uker nå. Less is more er ikke-eksisterende her. Når jeg finner et ledig øyeblikk (og regnet ikke pøser ned, sånn som det har en tendens til å gjøre AKKURAT når jeg ikke har noe spesielt å ta meg til), skal jeg ta meg en foto-runde i nabolaget. Det er MYE å se på her.

I mellomtiden skal jeg lage meg en god kopp peppermynte-te, kle på meg lestene (ullsokkene) og nyte høsten, som nå egentlig er ganske vakker. Ryktet sier at snøen er rett rundt hjørnet, men jeg velger å tro at den lar vente på seg. Jeg er ikke klar for vinter enda (Ja, og jeg ler litt ondskapsfullt inni meg når jeg leser statusoppdateringer om nettopp snø og snøproblemer i Norge, men jeg er sikker på at jeg kommer til å få som jeg fortjener om en stund). Vinteren kan ideellt sett komme rett før jul. Litt julestemning før jeg suser avgårde og..ehm, ikke feirer jul. Nei, for det blir ikke mye julefeiring på meg i år. Desto mer fotografering, spøkelser og fine aksenter nede i New Orleans. Ja, og blinkelys. Ryktet sier at New Orleans er harde på julelys. Kamera klart for akkurat det! Og skulle det ikke være nok bling i Louisiana, så skal nyttårs feires i New York. Og etter Las Vegas og kanskje LA, så må vel New York være en av de byene i USA som har desidert mest glitter. Iallefall rundt nyttårs. Så får vi se da, hvilket gatehjørne jeg ender opp på når klokken slår tolv. Det snakkes om det ene og det andre, men så lenge jeg slipper å fryse i kø eller betale i dyre dommer, så er det egentlig ett fett. New York, baby. Det blir bra! Det er rart å tenke på at jeg skal dit om bare et par korte måneder. Magisk!

Før den tid skal jeg fortsatt kjøre redneck-stil, handle på Wallmart (men ikke i pysjen), prøve å lese pensum, prokrastinere masse, nyte utelivet, folka og skolen. Jeg skal prøve det jeg kan å ikke ta for gitt at jeg er langt hjemmefra, over dammen (selv om hverdagen har tatt meg nå), jeg skal prøve å ikke bli så alt for kvalm av maten i kantina, nyte selskapet av vennegjengen, bling-bling i nabolaget, billig Starburst og prøve mitt ytterste for å utnytte gratistilbudet med velutstyrt treningssenter. Ja, og jeg skal gå på total Reese's Pieces-avvenning. De er skumle og avhengighetsskapende (alt for dyre i Norge, men alt for billige her).

Til neste gang, godtfolk - kast en snøball for meg! ;)

Ps. Fotografier av Halloween-pynt kommer i et eget innlegg, om (forhåpentligvis) ikke alt for lenge!

Vakkert høstløv

 


Jeg liker lyset på trærne. Høsten er pen.

 


Mulig denne er litt intern. Men den burde være morsom likevel.

 

In english:


 I'm not sure when it happened, but suddenly autumn was here. Suddenly it's too cold to wear a t-shirt outside, or just a light jumper. Suddenly converse (chucks) is not good enough. Suddenly I have to sleep with wollen socks on my feet, and suddenly the ground is yellow, brown and orange. Maybe this is so surprising because the summer was so long. First world problems. Bitching about 20 degrees celcius instead of 33. Now it's one digit something celcius. I'm not sure what I feel about this.

But after all, I'm in North Dakota. I should put up with it. "Everyone" knows that North Dakota isn't exactly the warmest state in..ehm, the states. We were lucky this year. A long summer. Mini autumn, without it really being proper autumn. Before now. And now, Halloween is right around the corner. My pumpkin is waiting and ready to be carved. Of course, most americans started the preparations for Halloween, several weeks ago. Many of the houses are decorated allready, and I suspect it to get much worse. I suspect that what's a decorated house for me, is just the beginning. I'm excited! I knew Halloween was a big holiday over here, but people starting to decorate in late august - that I didn't know! By all means, I love Halloween. I have always loved it, but now I'm totally excited! A little bit of light in the dark autumn nights. Or, in the states, "a little bit of light" is an understatement. In the states it's all about bling and skeletons, and flashing lights. Headstones, ghosts, witches and zombies everywhere! And it's been like that for a couple of weeks allready. Less is more is non-existent here. When I have the time (and the rain is not pouring down, like it tends to do when I don't have anything to do), I will go for a walk in the neighborhood, with my camera. There is a lot to see here!

In the meantime, I will make a nice cup of peppermint tea, put my wollen socks on, and enjoy the autumn, which is actually quite beautiful. Rumours say that the snow is right around the corner, but I choose to believe that it will take some more time before it comes. I'm not winter ready yet (Yeah, I'm laughing inside when I read status updates about snow and problems related to snow in Norway, but I'm sure I will get what I deserve in a while). Ideally, the winter will be here right before christmas. A little bit of christmas spirit before I'm off to..ehm, not celebrate christmas. Because this year, I will not celebrate christmas. It will be more photography, ghosts and nice accents down in sweet old New Orleans. Yeah, and flashing christmas lights. I've heard that New Orleans have some awesome christmas decorations. My camera is ready to capture it! And if there for some reason isn't enough bling in Louisiana, I'm celebrating new years eve in New York. And after Las Vegas and maybe LA, I think New York might be one of the cities in the US with the most sparkle. At least around new years. So, let's see which part of Manhattan I will celebrate at, when the clock strikes midnight. There has been talk about different things, but as long as I don't have to freeze or pay a shit load of money, I really don't care. New york, baby! It wil be awesome. It's strange to think I'm going there in just a couple of months. Magical!

Before then I will still go all redneck, shop at Wallmart (not in my pj's), try to read everything on the syllabus, do a lot of procrastinating, enjoy going out every weekend, the people here and school. I will try not to take for granted that I'm all the way over the pond (even if everyday life kind of caught up to me), I will do my best not to feel to sick about the cafeteria food, enjoy the company of my good friends, enjoy the bling bling in the neighborhood, cheap Starburst and try my best to use the free and awesome wellness center. Yeah, and I will be on Reese's Pieces rehab. They are freakishly addictive (and way too expensive in Norway, yet way too cheap over here).

'Till next time peepz, - throw a snowball for me! ;)

Ps. Pictures of Halloween decorations will be in another entry, hopefully in the not too distant future.

 

 

 

 

Stikkord:

Å være norsk i USA = populært

Forrige uke var den største årlige begivenheten i Minot endelig igang. Dette er ting som forberedes hele året, - Norsk Høstfest. Eller Hostefest som alle sier her borte. Snakk om internhumor. Jeg er den eneste som synes "hostefest" høres hysterisk ut. Uansett! Norsk Høstfest er i motsetning til hva det høres ut som, ikke BARE en norsk greie. Norge er nok den viktigste delen, men Sverige, Danmark, Finland og Island er også godt representert.

Det foregår i et gedigent bygg, og er delt inn i saler som Helsinki-salen, Trondheims-hall, Reykjavik-salen etc. Ganske morsomt. Når man går inn i de forskjellige salene, er det riktignok ikke så veldig mye som skulle tilsi at man er i akkurat Trondheims-hall eller Reykjavik-salen. Her er alt godt blandet, med noen få unntak. Om det er fordi amerikanerne ikke vet eller om det er fordi ikke vil dele det opp tematisk vet jeg ikke. Men det var uansett mye gøy å se på, mye rart å smake på (eller ikke smake på; jeg snakker til deg, lutefisk). Jeg og Lisa dukket opp rundt klokken ett, siste dag av festivalen (vi er da tross alt seriøse studenter som ikke har tid til å dra i ukedagene). Prioritet én var selvfølgelig å finne lakris. Ordentlig lakris. Salt lakris. Lakris som man tar for gitt når man bor i Skandinavia, men som man får akutt lyst på etter kort tid i USA. Her er alt søtt eller fett. Salt lakris eksisterer ikke. Hadde jeg visst hvor ille behovet skulle bli, så hadde jeg virkelig kjøpt med mer enn bare fem pakker saltsnører og en pakke gammeldags lakris fra Reykjavik (Island = lakrislandet). Og jeg fant, jeg fant, som askeladden sa (mens vi er inne på den skandinaviske lingoen). Eller selvfølgelig; vi fant, vi fant.

Det første vi så var dog ikke lakrisen. Det var gedigne Freia-plakater. Og da vet man at man iallefall er på sporet av noe godt. Det neste vi så var noe svart, så vi stormet selvfølgelig bort. All skandinavisk beskjedenhet og reserverthet (?) til side. LAKRIS! Og det var alle typer lakris. Med smaksprøver. Søt lakris, mellomsalt lakris, myk lakris, veldig salt lakris, hard lakris. Det ble kjøpt. Sammen med den dyreste Smil-rullen jeg noensinne har kjøpt (30 spenn, gitt). Jeg var nært å kjøpe Smørbukk også, men 70 kroner pakken er latterlig. Jeg har i skrivende stund veldig lyst på disse fantastiske fløtekaramellene, som alltid minner meg om bestefar (som proppforet meg med det som liten), men 70 kroner for en pakke som hadde blitt fortært i løpet av en dag. Til og med jeg har nok fornuft til å huske på at jeg kan få kjøpt dette igjen om bare et par korte måneder. Men lakris ble kjøpt i bøtter og spann.

Så var det observasjonene da. Dét er jo tross alt det morsomste med å være på denne type arrangementer. Spesielt i statene. Joda, jeg nevner i fleng: Dame med altfor trang "bunad" med babyrosa vest (så trang at hun ikke kunne sette seg), folk som var så overvektige at de måtte bruke scootere/kjørebiler rundt omkring i lokalet for å forflytte seg, og resten av tiden satt de stort sett ved et bord, med ansiktet fullt av saus. Troll, tusser, Dalarne-hester, lusekofter, flere "bunader" og noen bunader, hyperaktige unger, lukten av lutefisk (æsj), folk flest som mumset på lefser, frityrstekte vikinger (ikke spør, jeg ANER ikke hva det var for noe), rosemaling, ostehøvler, sparkestøttinger, nydelig felemusikk, overpriset IKEA-syltetøy, engelske oversettelser av barnebøker jeg selv har vokst opp med, lyden av kasseapparater, og generelt sett folk som hadde det veldig gøy.

Siden Lisa er svensk, og ikke har prøvd rømmegrøt før, så måtte dette selvfølgelig prøves. Med smør, kanel og sukker. Og den smakte faktisk akkurat som hjemme. Score! Vi prøvde svenske kjøttboller med posesaus fra IKEA, tyttebærsyltetøy fra IKEA, pulver-potetmos fra IKEA og maiskorn. Sannsynligvis også fra IKEA. Smakte ikke spesielt mye, men kostet desto mer. Heldigvis kjøpte vi bare en porsjon på deling. VI fikk oss også en overpriset osteblings med Jarlsberg-ost. Dette er forøvrig en ost jeg ikke har som førstevalg hjemme. Den er helt okei, men jeg kjøper den aldri. Jarlsberg har aldri smakt så godt som den gjorde, så langt hjemmefra. Det er rart hva et par tusen mil kan gjøre med smakssansen. Til dessert spiste vi lefse som viste seg å ha fyll av nokså bløt marsipan. Og her må jeg bare si; WTF? Er dette normalt? Jeg har ALDRI hørt om lefse med marsipan inni! ALDRI! Dere andre fra Norge, noen som har fått dette servert før?

Norsk høstfest er morsomt. Det er verdt de 36 dollarne man betaler for inngangen. Og noe av maten vi spiste var også verdt pengene. Generelt var opplevelsen veldig bra, og det var absolutt en fin måte å tilbringe en lørdag på. Nord-Amerikas største skandinaviske (+++) festival er det også. Ikke verst bare det. Om noen kommende studenter skulle få muligheten. Dra! Le godt! Nyt det! Folk blir begeistret når de hører at du er norsk! Alt i alt, bare gjør det!

Til neste gang; nå skal jeg meske meg i salt lakris og Smil. Kanskje bruke resten av dagen til å forbanne amerikansk junkfood (helt kurant måte å tilbringe ettermiddagen på). Cheerio!

 

 


Ehh, nei?



Hæhæhæhæhæhæh!

 



Søte mannen med søte boden.

 



Njoda.

 



Norge i et nøtteskall?

 



"Skålmusikk"

 

In english:

Last week the biggest event in Minot finally started. It's planned out all year round - Norsk Høstfest. Or Hostefest as everyone over here says. Talking about inside jokes. I'm the only one here who thinks "hostefest" (Cough fest?!) sounds hillarious. Anyway. Norsk Høstfest - unlike what it sounds like, is not JUST a norwegian thing. Norway might be the most important part, but Sweden, Denmark, Finland and Iceland is also well represented.

Everything takes place in a huge building, and there is a Helsinki hall, Trondheims hall, Reykjavik hall etc. Pretty funny. When you enter the different halls, it's not a lot telling where you're at tho. Everything is mixed up, with a few exeptions. I don't know if the americans just don't know, or if it's because they don't want to make specific themes in each hall. But it was a lot of cool things to look at eitherway. And a lot to taste (or not taste; Lutefisk - I'm looking at you!). Me and Lisa arrived at about one pm, the last day of the festival (Of course, we are serious students and don't have a lot of time to spare the rest of the week). First priority was of course to find some liquorice. Proper liquourice. Salted liquourice. The kind of liquourice you take for granted when you live in Scandinavia, but the one you get a massive craving for after a short time in the US. Here, everything is sweet or fatty. Salted liquourice doesn't exist. If I knew how much I would miss it, I would buy more than five packs of salty liquorice strings and one pack of old fashioned liquorice in Reykjavik (Iceland - liquorice heaven). And I found plenty. Or - WE found plenty.

The first thing we saw was not the liquorice tho. It was massive Freia posters (Freia is a norwegian chocolate factory). And of course, then you'll know you're in for a treat. The next thing we could spot, was something black. And of course we rushed over. All the scandinavian politeness and being reserved was gone. LIQUORICE! And they had every kind there is. With samples to try. Sweet liquorice, medium salted liquorice, soft liquorice, salted liquorice, hard liquorice. And it was bought. I also bought the most expensive Smil-chocoloate (norwegian) I've ever bought. I was very close to buy some norwegian creamy caramels too, but the price was rediculus. While writing this, I feel the cravings for the caramels. They always remind me of my grandfather (who would stuff my face with it when I was younger), but the price, and the fact that it would vanish in one day, knowing myself, makes me into this sensible person who remembers that I will have them again in just a few months. The liquorice however, we bought a lot of.

And then the observations. That, of course, is the best thing about festivals like this. Especially in the US. And I have quite the list; a woman with a "bunad" which was waaaay too tight (a bunad is a norwegian national costume), and a light pink west to go with it. It was so tight she could hardly sit down. People so obese that they had to scoot around in those small scooters. The rest of the time they were sitting by some of the tables, their faces covered in gravy. Trolls, Dalarne-horses (swedish horse), norwegian sweaters, more "bunads", some proper ones aswell, hyperactive kids, the smell of lutefisk (ewww), people that ate lefse (norwegian pastry thing), deep fried vikings (don't ask, I have NO idea what that was), rose paintings, norwegian cheese knives, beautiful fiddle music, overpriced IKEA jam, english translations of books I can remember from my childhood, and a lot of people just having a good time. 

Lisa is swedish, and therefore she never tried "rømmegrøt" (porridge made of sourcream), so of course we had to get some. With butter, cinnamon and sugar. Actually, it tasted just like home! Score! We also had some swedish meatballs, with instant gravy from IKEA, jam from IKEA, instant mashed potatoes from IKEA and corn. Probably also from IKEA. It didn't really taste much, and was pretty expensive. Fortunately we just bought one portion to share. We also bought a piece of bread with Jarlsberg cheeese. This is a cheese I hardly ever eat at home. It's quite okay, but not my favorite. Jarlsberg has never tasted so good. Strange how several thousand miles (?) can affect your tastebuds. For dessert we had a "lefse" stuffed with soft marcipan. And let me just say; WTF? Is that normal? I have NEVER heard about lefse filled with marcipan. NEVER! You people from Norway, have you ever had that before?

Norsk Høstfest is quite fun. It's worth the 36 dollars you pay to get in. And some of the food was worth the price too. In general, the experience was very good, and it definitely was a nice way to spend a saturday. It's North Americas biggest scandinavian (+++) festival too. Not bad. And if any of you future students gets the chance - GO! Have a few laughs, and enjoy. People get all excited when they hear you're from Norway. All in all, just go for it!

Until next time, now I'm going to feast in salted liquorice and smil-chocolate. Maybe spend the rest of the day bitching about the american junkfood (totally acceptable way of spending an afternoon). Cheerio!

 

Stikkord:

Listemani - fordi jeg ramser opp ting i livet mitt hele tiden

Ti ting jeg vil gjøre før jeg dør

1. Besøke alle verdensdeler
2. Flytte utenlands - på ordentlig
3. Lære meg flere språk flytende
4. Utfordre meg selv på ting jeg er redd for (høyder, svømme i havet, slanger etc)
5. Skrive en bok
6. Bli helt frisk
7. Ha sett alle filmene i 1001 filmer du må se før du dør
8. Ha besøkt alle land i Europa og alle stater i USA
9. Ha lært meg noe om fornuftig pengebruk
10. Ha en overvekt av positive ting å se tilbake på

Ni ting om meg selv

1. Jeg mange mange irrasjonelle og noen rasjonelle fobier (klovner versus slanger)
2. Har noe OCD også. Og en lillesøster som synes det er morsomt å leke med
3. Gi meg kindersjokolade, og jeg er din (nesten)
4. Elsker alt (det meste) som er white trash
5. Er filmnerd så det holder
6. Har lest Jens Bjørneboes "Uten en tråd" flere ganger enn jeg kan telle. Ja, det er greit å dømme meg littegrann.
7. Tror på gud, jesus engler og hele den greia. Er ikke spesielt begeistret for (mesteparten av) Bibelen, dog.
8. Ønsker ikke å bli boende i Norge for alltid.
9. Har søvnparalyse ofte, og OBE (Out-of-Body-Experience) nokså ofte.

Åtte måter å vinne mitt hjerte på

1. Være en hyggelig, positiv og imøtekommende
2. Sjokolade
3. Ha et godt smil
4. Være morsom
5. Selvironi
6. Skotsk, engelsk, irsk, australsk eller generelt amerikansk sørstatsaksent - og jeg er solgt
7. Være flink til noe
8. Ha en smittende latter

Sju ting jeg ofte grubler på

1. Hvordan det er å dø
2. Hvordan livet mitt kommer til å se ut ti år frem i tid
3. Om livet mitt hadde vært merkbart annerledes om jeg hadde/ikke hadde..............
4. Hvordan det er å være fra en annen del av verden
5. Verden, generelt
6. Hvordan det er å være gammel
7. Hvordan jeg ville reagert om jeg våknet opp en dag og hadde mistet synet

 

Seks kjendiser jeg synes er pene

1. Rupert Grint
2. Liam Boyle
3. Damian Lewis
4. Guillaume Canet
5. Dylan Moran
6. Danny Dyer

(kunne fortsatt i all evighet på denne)

Fem ting jeg aldri vil gjøre

1. Hoppe i fallskjerm
2. Holde en slange
3. Spise østers, levende blekksprut og/eller apehjerne
4. Slutte å være plakatforelska i diverse kjendiser
5. Frivillig bruke et skytevåpen (eneste grunn til å i det hele tatt bruke det, er zombie-apocalypse)

 

Fire ting jeg har kjøpt den siste måneden

1. Englevinger
2. Wonder Woman-truse
3. Salt water taffies
4. Et digert lager av vitaminer - siden mesteparten av maten her er næringsfattig så det holder

Tre ting som får meg til å le

1. Lolcatz
2. Russell Howard's Good News
3. Chavs/NEDS/Scallies

To gamle favorittlåter jeg hørte på når jeg var yngre

1. The Strokes - Last Nite
2. Cornershop - Brimful of Asha

Én ting mange ikke visste om meg

 Når jeg er helt alene, og ingen kan høre meg, så er det meget stor sjanse for at jeg - helt uten ironisk distanse - setter på sanger som Call me maybe eller Hit me baby (one more time), og synger høylytt med.

 



Bare legger med et random hipsterbilde av øyet mitt her. Helt uten grunn,

sånn bortsett fra at jeg synes bildet er fint. Yadiyadayada.

Stikkord:

1 måned passert - hva jeg sitter igjen med

Forrige uke passerte jeg månedsmerket. Føles som et helt år. Har opplevd masse, møtt mange og kommet over hvetebrødsdagene. Kultursjokket har riktignok uteblitt, og takk og pris for det. Er også ganske sikker på at jeg har begynt å forstå skolesystemet her borte. Og jeg har kommet over frykten over å snakke høyt i timene. For en gangs skyld tok det mer enn ti minutter (jeg skylder på språkbarrieren).

Føler nå at jeg sitter igjen med ganske god oversikt over mitt nye, midlertidige hjem, og i den anledning har jeg også kommet opp med en liten liste over noe av det jeg sitter igjen med - en måned inn;

- Jeg liker sosiologi bedre enn jeg trodde.

- Til tross for at jeg nå er enda mer sikker på at jeg IKKE vil bo i Norge, så er neimen ikke gamlelandet så aller verst.

- Jeg undervurderte hvor mye lommepenger jeg trengte per måned.

- Noen ganger er det veldig godt, sunt og morsomt å slippe seg helt løs. Om jeg dummer meg ut, så gjør ikke det noe. Livet er bedre når man kaster (noen av) hemningene til side.

- Amerikanere er tøffe!

- Walmart er akkurat som på bildene på "People of Walmart".

- Amerikansk mat er virkelig ikke min greie.

- Fisk er best, ingen protest. Takk og pris for at Sakura har god sushi. Jeg tror virkelig ikke jeg ville overlevd et semester her uten ordentlig fisk.

- Å bli vegetarianer høres veldig bra ut, akkurat nå.

- I USA er det kult å være Europeer. I Minot er det kulest å være norsk.

- Jeg er fortsatt istand til å overraske meg selv.

- The Original har et vidt spekter av psychoer.

- The Original har et vidt spekter av bra folk.

- North Dakota har et ufortjent dårlig rykte, værmessig.

- Wet Seal og JC Penny - bra kleskjeder!

- Jeg liker ikke trailerparker. Jeg ELSKER trailerparker.

- Det er forskjell på militaries, navy, marines og army. Ja, og Air Force.

- Barnevern/fosterhjemstjenesten er enda mer spennende enn jeg trodde.

- USA er landet man kan gå rundt med cowboyboots/hatt uten ironisk distanse.

- Min kommende verdensreise kommer til å bli lagt opp HELT annerledes enn jeg trodde.

- Selv om USA er et helt fantastisk land, og jeg på mange måter kunne ha bodd her - så tror jeg at jeg er litt for europeisk til å klare meg uten Europa.

- Å ha en aksent er tydeligvis veldig kult.

- Å si y'all er enda tøffere enn jeg trodde.

- USA er billigere (for en nordmann) enn jeg trodde, men det er ikke dermed sagt vanskelig å bruke penger her.

- Folk blir stadig vekk sjokkerte/overrasket/fortumlet av at jeg faktisk liker å GÅ steder. Enda mer når jeg ikke bare går fra A til B, men på en ordentlig spasertur. Jeg skylder på at jeg er norsk.

- Bismarck er bare en større versjon av Minot. Seriøst.

- Ja, det finnes kulturforskjeller. Nei, de er egentlig ikke så veldig store, uansett hvor man kommer fra.

- Alle burde ta seg en tur over dammen og besøke dette fabelaktige landet. ALLE!

- Sorry Norge, men jeg er solgt. Ja til Halloween. Og dette kan jeg til og med si en måned før Halloween. Jeg gleder meg!!

- Amerikansk mat er ikke noe for meg. Sorry altså, men det er for mye fett, for mye sukker, for lite smak, og for kunstig. Sånn generelt! Jeg har blitt servert noe hjemmelaget mat som har vært av veldig bra standard, men generelt sliter kroppen min litt for tiden.

- Kjøreturen fra Minot til Bismarck er faktisk ganske fin. Det er veldig flatt, og veldig idyllisk.

- Jeg er nok litt for gammel for Homecoming. Og school spirit er noe jeg absolutt ikke har.

- Jeg er så SYKT glad for at jeg er ferdig med begynnelsen av 20-åra! Det var fryktelig gøy på den tiden, men jo eldre man blir jo mer avslappa og fornøyd blir man. Iallefall jeg. Tror ikke jeg er alene på det punktet.

- Canadiske folk er noen ganger så høflige at jeg blir satt ut. Jeg liker canadiere dog.

- Jeg var veldig heldig med romkameraten min. Amanda er kjempekul!

- Gode venner kan man finne over hele kloden. Og gode vennskap kan formes etter nokså kort tid.

- Jeg kan når jeg vil - gjøre skolearbeid altså.

- Jeg fortsatt også veldig flink til å prokrastinere.

 

På vei til Bismarck.

 


Flatt.

 


..men vakkert.

 


Salt water taffies.

 



Trailer park!!!

 


TRAILER PARK!!!!!!

 

In english:

Last week I passed the one month mark. It feels like a whole year. I've had lots of new experiences, met a lot of people, and now I'm finally over my honeymoon phase. The culture shock never seemed to turn up. Thank god. I'm also pretty sure that I'm starting to understand how they do things at this school. And now I'm finally speaking up in class. I know, I'm not usually the quiet one, but I'm blaming the second language thing.

I feel like I have a pretty good idea about most things in my new, temporary home, and so I made a list over what I now know - one month in;

- I like sociology better than I thought.

- I'm more sure than ever that I don't wanna live in Norway. But that aside, my home country is not too bad after all.

- Of course I underestimated how much spending money I would need over here.

- Sometimes it feels so good and liberating to just let go a little bit. If I make a fool out of myself, I don't really care. Life is better when some of the inhibitions is tossed aside.

- American people are awesome!

- Walmart is just like the pictures at the website "People of Walmart". For real.

- American food is really not my thing.

- Fish is the best, no question! Thank god for Sakura and their sushi. I really don't think I would survive this entire semester without some descent fish.

- Becoming a vegetarian sounds very good right now.

- In the US it's quite cool to be european. In Minot the coolest is to be a norwegian.

- I'm still able to surprise myself.

- There is a lot of psychos at The Original.

- There is also a lot of good people at The Original. 

- North Dakota has better weather than people think.

- Wet Seal and JC Penny - love it!

- I don't like trailer parks. I LOVE trailer parks!

- There is a difference between militaries, navy, marines, army and air force. Apparently.

- Social services/fostercare/CPS is even more interesting than I thought!

- Walking around with cobwoy boots and hat - and not ironically! Only in America!

- My upcoming trip around the world will be somewhat different than I planned.

- Even if the US is an amazing country, and I in many ways could see myself setteling down here; -  but in the end of the day, I'm just a little bit too european to manage outside of Europe.

- Having an accent is apparently pretty cool.

- Saying y'all is even cooler than I thought.

- The US is much cheaper (for a norwegian) than I thought, but it doesn't mean that it's hard to spend money over here.

- People tend to be a bit shocked/surprised/puzzled by the fact that I actually LIKE walking. Even more so when it's not just from A to B, but on like a walk..wherever. I blame it on being norwegian.

- Bismarck is just a bigger version of Minot. Seriously.

- Of course there is cultural differences. But no, we are really not THAT different, no matter where we're from. 

- EVERYONE should take the trip over the big pond and visit this amazing country.

- I'm sorry, Norway, but they got me. Yes please, more Halloween. And I'm even saying this a month before Halloween. I'm super excited!!!

- American food is not for me. I'm sorry, but generally it's too much fat, too much sugar, not enough flavor, and too artificial. Generally that is. I've had a couple of good homemade meals (outside of school tho) which was real tasty. My body does not feel well these days.

- The drive from Minot to Bismarck is actually quite nice. The scenery is very flat and very idyllic.

- I'm probably a little bit too old for Homecoming. And I really really don't have any school spirit.

- I'm SO happy I'm not in my early twenties anymore. It was a really fun period of my life, but the older you get, the more relaxed, mellow and happy you'll be. At least it's like that for me. Suspect I'm not alone here.

- Canadian people are sometimes so polite that I'm kind of stumped. I really like canadians tho.

- I feel really lucky to have such a nice roomate! Amanda is awesome!

- Good friends can be found everywhere. And good friendships can be formed after just a short amount of time.

- When I want to I can. Do homework that is. 

- I'm still pretty good at procrastinating tho.


Stikkord:

Jeg er en forferdelig blogger

Det er typisk meg. Så fort jeg begynner å faktisk ha noe å blogge om, så blir jeg så opptatt at jeg glemmer å blogge. Det har skjedd masse siden sist!

Etter to uker i MInot, var en æra allerede over. Min kjære venninne, Amanda, dro tilbake til Sverige. Et semester borte var ikke noe for henne, og hun ønsket å reise hjem igjen. Kjempetrist for oss som er igjen, men vi planlegger reunion (union?!) i Norge i 2014, så da kör vi igjen. Jättebra! Det er utrolig hvor nære venner man kan bli på bare to uker. Men det er vel noe med å være sammen om å være alene og borte fra alt det som er kjent. Amanda er dypt savnet, men vi unner henne den hjemreisen, siden det åpenbart var det hun trengte. Vi hadde en kjempefin siste kveld sammen, dagen før hun dro. Selvfølgelig på The Original (The O), med drinker, shots og biljard (Ja, jeg har faktisk begynt å spille også!!!). Og kan dere tro at jeg faktisk vant tre ganger på rad?? Det er faktisk ganske utrolig, siden jeg absolutt ikke sitter inne med store ferdigheter i nevnte spill. Vi etterlot vårt merke i baren, det vil si på noen dollarsedler med navn og tekst påskrevet. Det henger nemlig plenty med dollarsedler, med uttallige minner, fra uttallige mennesker, overalt i barområdet. Jeg og Lisa (Svenske #2) har fortsatt mye tid igjen her, men det føltes godt og riktig å gjøre det sammen som det trekløveret vi har blitt. Amanda er savnet, men vi ses igjen til neste år. Det føles godt å vite!

Det vi derimot også måtte innse, er at vi faktisk var nødt til å utvide vennesirkelen litt. Egentlig burde vi gjort det for lenge siden, men oss tre + Jay har vært en så fin og trygg liten gruppe, at behovet ikke har nevnt seg nevneverdig. Med unntak av å stifte flere bekjentskap, selvfølgelig. Så uken etter Amandas avskjed har blitt brukt mye til å sosialisere seg med andre. Kjempekoselig tidsfordriv, selvfølgelig. Har funnet mange gullkorn bare på få dager, og latterkrampene sitter løst hver dag. Akkurat sånn som det burde være.

Sånn ellers går skoleukene som de skal nå. Mandag, onsdag og fredag har jeg vanlig skoledag, med noen få kortvarige fag. Ganske luksus å kunne stå opp sent både mandager og onsdager. De dagene begynner jeg klokka 13 og avslutter skoledagen klokka 15. Fredagene har jeg et ekstra fag som er en slags oppsummering av praksisopplevelser. Da begynner jeg klokka ni. Tirsdager og torsdager har jeg praksisdager. Jeg jobber på Social Services. Blir sånn fosterhjems-barneverns-greie. Utrolig spennende. Jeg deler kontor med ei hyggelig dame som heter Cher, og har en fantastisk veileder som heter Nicole. Folka der er generelt flinke og hyggelige, og jeg tror praksisen skal gå som en drøm. Har allerede fått vært med på litt av hvert, og det er mange vonde historier rundt om i området. Det er hardt å se på, men jeg lærer også veldig mye.

I går brukte jeg deler av arbeidsdagen på praksisplassen til å shoppe. Ja, seriøst. For de har en dresskode på arbeidsplassen, og de kan jo selvfølgelig ikke forvente at jeg skal ha med meg et hav av klær over dammen, ei heller at jeg skal måtte kjøpe inn masse nye kontorvennlige klær for egne penger. Så de sendte med meg en medarbeider og penger, og så fikk jeg velge meg ut et par bukser og massevis at topper som jeg skal bruke på jobb, - men som jeg også får beholde når jeg er ferdig. Fikk lov til å velge etter egen smak, så lenge de var holdt innenfor rammene til arbeidsplassen. Ikke så aller verst arbeidsdag, det!

De to andre fagene jeg har på skolen heter Sociology of Gender og Dynamics of Addiction. Førstnevnte er altså er sånn typisk feminist-fag, men kjempeinteressant og absolutt like mye om menn som kvinner. Læreren vår er en fantastisk kar (opprinnelig fra Tyskland faktisk) og gjør hver eneste time til noe jeg gleder meg til. Dynamics of Addiction er også et kjempeinteressant fag. Kort fortalt om narkotika og virkninger av det. Veldig spennende og nok en fantastisk lærer!

Sånn på fritiden stortrives jeg enda. USA er bare et helt fantastisk land, med massevis av fantastiske mennesker. Det er så lett å bli kjent med folk, og jeg elsker at amerikanere på mange måter er så direkte. Til og med tilrop fra mannfolk i passerende biler synes jeg er litt morsomt. Jeg klarer fortsatt ikke å forstå poenget med å rope "Hey baby" og så kjøre videre, men komisk er det absolutt.
Jeg blir bare mer og mer glad i den amerikanske høfligheten. Det er så annerledes fra hjemme. Jeg elsker at det er så mange militære her, - tror jeg har utviklet en alvorlig fetisj for menn i uniform. At jeg gjorde det i en alder av nesten 30 er kanskje litt merkelig, dog.

Hverdagene brukes ellers veldig mye på The O. Jeg har som tidligere nevnt blitt glad i å spille biljard, noe jeg aldri har vært før. Vi rakk å bli stamkunder etter halvannen uke. Når bartenderne ser oss komme inn fisker de sporenstreks opp to øl, med et lurt smil om munnen. Det er litt morsomt. Ellers går det i litt trening, mye henging og slenging og igjen - mye latterkramper og fine stunder. Jeg har faktisk ikke sett en hel film siden jeg var i Norge. DET må faktisk være ny rekord. Føler sjelden behov for å underholde meg med film eller serier her borte. Kan være det går litt mer over når vinteren kommer, men for nå, når sola skinner nesten hver dag, temperaturen er godt over norsk sommervarme og folk er glade og energiske, da skal filmene få ligge for en stund.

Det har vært litt snakk om å ta turer til både Mount Rushmore i South Dakota, og Las Vegas (finnes billigbilletter dit), men det avhenger litt av hvor mye filmer jeg får solgt i løpet av den neste tiden. Hadde vært helt fantastisk, men ingenting er bestemt. Mount Rushmore blir det nok uansett, siden man kan kjøre dit. Canada er også meget sannsynlig. Minot ligger nemlig bare halvannen time (ca) fra grensen, så burde ikke være vanskelig å få seg en snartur. "Alle" her har jo bil.

Mandag denne uken var en merkelig dag. Som eneste nordmann (tror jeg) på campus, var det egentlig ingen som forstod hva jeg snakket om når jeg snakket om valget i Norge. Altså, de skjønte selvfølgelig at det var stortingsvalg, og hva det innebærer. Men hvordan forklare partiene uten å snakke om ytterpunkter som sosialisme og høyreradikale partier? Fåglarne vet. Uansett er jeg fornøyd med valget. Gleder meg til å se en helt ny regjering gjøre sitt. Selv om jeg ikke er enig i alt, så tror jeg ALT blir bedre enn en ny runde rødgrønt. Åtte år med bæsjing på leggen er forhåpentligvis over. Hurra for det!
Bortsett fra valget kjenner jeg enda at det er veldig vanskelig å bry seg så veldig mye om hva som skjer over dammen. Det er så forferdelig langt borte, og Norge er så og si ikke-eksisterende i det amerikanske nyhetsbildet. På en måte kjennes det veldig tomt, og jeg prøver å lese litt norske aviser på nett. På den andre siden er det ufattelig deilig å få litt pause fra gamlelandet. Helt og holdent. Og heldigvis kan jeg se frem til flere måneders pause fortsatt. Jeg tror jeg trengte dette mer enn jeg visste.

 

Trekløveret. <3

 

Trenger vel ikke å kommentere denne ytterligere.

 

Deler av The O #1. Det er forøvrig ikke ofte vi er de eneste kundene i baren.

 

Deler av The O #2.

 

Deler av The O #3.

 

Posering med sedlene vi skrev på!

 


Enda et morsomt kirkeskilt.

 

In english:

 

Just like me. Just when I finally actually have something to blog about, I get so busy that I forget to write. A lot has happened since the last time!

Two weeks in Minot, and allready the end of an era. My dear friend, Amanda, traveled back to Sweden. A semester far away was not for her, and she wanted to go back home. Incredible sad for the rest of us, but we are planning a reunion (union?!) in Norway in 2014. Then it will be all on again! Awesome! It's a strange thing, that one can get so close friends in just two weeks. I guess it has something to do with being alone and far away from everything you know. Amanda is deeply missed, but we understand that going home was what she needed, and we are happy as long as shes happy. We had a perfect last night together before she left us. Of course we went to The Original (The O), with drinks, shots and pool (Yeah, even I play pool now!!). And can you believe that I actually won three times in a row? That is actually quite incredible. I have no skills in that game whatsoever. We left our mark in the bar, that is on some dollarbills with our names and a little something extra. In The O there is dollarbills hanging everywhere around the bar, with countless memories, countless people. Me and Lisa (Swede #2) still has a lot of time left here, but it felt good and right to leave our mark together. The perfect three! Amanda is missed, but we will see each other again next year. That's good to know!

But we had to realise one thing. And that is that we actually have to get more friends. We should really have done that a long time ago, but us three girls + Jay is such a nice and tight little group, so we didn't really feel like we needed to. Of course we have a lot of acquaintances tho. So then the week after Amandas departure has been used to get socialised with other people. Nice way to spend a week, if you ask me. I've found a lot of good people in just a few days, and we are basically laughing all the time. Just like it should be.

In other news, school has really started for real now. Monday, wednesday and friday is normal schooldays for me. Not really long days tho. It's a luxury to be able to get up late both mondays and wednesdays. Those two days I always start school at 1 pm, and finish at 3 pm. On fridays I have an extra class that is basically about summing up what we do in our internships. Fridays starts at 9 am. Tuesdays and thursdays is internship days. I work at the social services. Fostercare and child protection and that kind of stuff. Very exciting! I share an office with a nice lady called Chere, and my mentor Nicole is also fantastic! All the people over there is nice, and I think this internship will be really interesting and fun. I have been able to sit in on a lot of meetings and other things, and there is a lot of tragic histories in the area. It's hard to watch, but I learn a lot!

Yesterday, I spent some hours of my workday to go shopping. Yes, seriously. They do have a dresscode at the office, and of course I didn't pack my entire closet of clothes with me. It's not really fair to spend my own money to buy clothes either. So me and another co-worker went shopping, and they bought me a couple of dresspants and several tops to wear at work. I even get to keep them after my internship ends! And I was allowed to pick from my own taste, as long as it was inside of the dresscode. Not the worst workday I've ever had, to say the least.

My two other classes in school is Sociology of Gender and Dynamics of Addiction. The first one is what you would think of as a typical feminist class, but it is very interesting and absolutely just as much about men as it is about women. Our teacher is fantastic (originally from Germany actually!!), and makes every day so exciting that I look forward to the class every day. Dynamics of Addiction is also very interesting. In short it is about drugs and how it affects us. Totally exciting and another fantastic teacher!

I still love being here. The US is so amazing, and there is so many wonderful people here! It's so easy getting to know people, and I love that americans are so direct! Even the whisteling and shouting from men in passing cars is a little bit funny. I still don't see the point of shouting "Hey baby" and then drive on, but it is weird and funny. I love the american politeness more and more. It is so very different from home. I love the fact that the city is swarming with militaries - I think I have developed a serious fetish for men in uniform. It took me almost 30 years to get there tho.

A lot of our afternoons is spent at The O. Like I mentioned before, I now like to play pool. We got to be regulars at the bar in just a week and a half. When we walk in the door, the bartenders immediately crack open a few beers. We feel a little bit cool for it. We also work out a little bit, and hang out even more. A lot of laughter and nice moments. Actually, I haven't finished a single movie or tv-show since being in Norway. THAT has to be some kind of record for me. I don't really feel the need to get entertained by movies or tv-shows over here. Maybe I will watch more when winter comes, but for now, when the sun still shines almost every day, and the temperature is way beyond norwegian summer, and people are happy and full of energy, I will leave the movies for a while.

We have been talking about going to both Mount Rushmore in South Dakota, and Las Vegas (cheap plane tickets), but it all depends on how many movies I will get to sell. It would be so great to go there, but nothings decided yet. Mount Rushmore will probably happen, and Canada too. Minot is located about one and a half hour from the border, so it's totally doable. "Everybody" here has a car, after all.

Monday this week was a special day. As the only norwegian on campus (I think) there wasn't a lot of people that got what I was saying when I was speaking about the norwegian election. Of course they understood what the election was about, and what it means. But to tell them about the different parties without having to bring up the extremes like socialism and the far right? I don't know. Eitherway, I'm so happy with the result. I look forward to see what the new government will do with our country. Even if I don't agree with everything they are saying, I'm pretty sure EVERYTHING is better than a new round of the red-green-government (labor party/socialist party/central party). After eight years of screwing up, it's finally over. Horray!

Except from the election I still feel like it's a bit hard to care about what's happening over the pond. It is so very far away, and Norway is almost non-existent in the american news. In a way it feels like I'm missing something, and I try to read som norwegian newspapers every day. On the flip side, it feels soooo nice to get a descent break from Norway. Completly. And luckily I still have more time away to look forward to. I think I needed this more than I knew.

 

 

 

Stikkord:

Om Minot

Jeg liker Minot. Svært godt, faktisk. Det er ikke verdens største by, som tidligere nevnt, men byen har sin sjarm. Jeg har funnet et stamsted, jeg har møtt massevis av folk - både studenter, lokale og militære. Ja, for det er en base rett utenfor byen, med tett over 5000 soldater, hvis jeg husker riktig. Og soldater er det jo alltid liv i. Og vel så det.

Ja, bortsett fra soldatene (hvem skulle trodd at jeg - pasifisten Trude - skulle få en liten greie for soldater?), så er det jo selvfølgelig mye annet bra her. Jeg digger at det er trailer parks flere steder i byen (jeg ELSKER trailer parks), og jeg elsker det faktum at jeg må gå forbi en av dem til og fra jobb (les: praksisplassen). Jeg liker den bittelille kaffekiosken som ligger ved hovedveien (har lagt ut bilde av den tidligere), jeg elsker at kirkene skifter ut skiltene sine hver dag. Her om dagen var det noe ala "You don't need GPS to find god". Jeg synes sånt er litt morsomt. Jeg liker at folk flest blir kjempeglade når jeg sier at jeg er norsk (det er forferdelig lenge siden jeg har følt meg SÅ kul fordi jeg er norsk). Jeg elsker The O. Stamplassen. Det er passe brunt, passe skittent, massevis av rare folk, ok utvalg i øl, og har en terasse så man kan sitte ute. Hjelper veldig på for tiden, spesielt siden temperaturen har ligget på 30+ grader siden jeg kom hit. Og nokså høy luftfuktighet. På fredag brukte vi begynnelsen av kvelden på å sitte der ute med en kald øl, mens vi så på et fabelaktig show av skyer, lyn og torden i det fjerne. Uværet traff aldri oss. Men det var veldig fascinerende. Kvelden videre var også veldig bra, sånn forøvrig.

Jeg liker kjøpesenteret. Dakota Square Mall. Det er lett å finne frem, og de har flere butikker som ikke finnes i Europa. Og siden jeg pakket med meg alt for lite klær (ja, sånn generelt - ikke bare i jente-betydningen), så måtte jeg gjøre noen innkjøp der i går og. To shortser, et par jeans (Levi's faktisk!, tights og tre topper til rundt 600 kroner. Det er billig å handle klær i Minot. Jeg elsker det.

Sånn ellers liker jeg USA generelt bare mer og mer. Det er nesten urovekkende. Jeg hadde selvfølgelig forventet at jeg skulle like å være i USA, men med litt sånn europeisk distanse. Litt sånn, borte bra men hjemme best. Vel, jeg kan bare si her og nå at jeg absolutt ikke gleder meg til dagen jeg reiser tilbake til Europa. Det hadde jeg ikke regna med. Men jeg liker statene mer enn jeg hadde forestillt meg at jeg skulle gjøre. Og det er ikke bare det at alt er nytt og annerledes. Og det er ikke bare trailer parks, stamsteder, og det faktum at folk her borte har lært både normal høflighet og det å inkludere alle rundt seg. Amerikanere er bra folk. Det finnes idioter her også, men det finnes det virkelig plenty av i gamlelandet også. Jeg lover her og nå at jeg skal slutte å være en snobbete europeer som tror at alle amerikanere bare er opptatt av krig, våpen og snickers. Jeg lover at jeg skal være oppmerksom på at europeere ikke er det spor bedre, og at også vi tror at vår verdensdel er aller best.

Når alt det er sagt; damer med skjegg og pysjamasbukse på storhandel. Det finnes BARE på WalMart.

Outdoor movie at the football field.

 


One night at The O. Spectacular show in the sky.

 


This is Minot.

 


No wonder some people look at me like I'm weird, when I tell them that I don't own a car.

 

In english:

I like Minot. Quite good infact. It's not the biggest place in the world, as I've mentioned before, but the city certainly has its charm. We allready found our favorite place to go out, I have met lots of people - both students, locals and military. Yes, because there is an army base (Air force) close to town, with about 5000 militaries, if I remember correctly. And military guys are always a lively bunch. And more.

Except from the soldiers/military (btw, who would ever believe that I - Trude the pacifist, should ever get a thing for military guys?), there is quite a few other cool things around. I love the fact that there are trailer parks in several areas of the city (I LOVE trailer parks), and I love that I have to pass one of them on my way to and from work (internship workplace). I like the small coffee shop close to the main road (I put out a picture of that one earlier, I think), and I love that the churches put out different texts on their signs outside of the building. The other day it read something like "You don't need GPS to find god". I find things like that quite funny. I like the fact that a lot of people get really excited when I tell them I'm norwegian (it's actually quite a long time since the last time I felt cool for being a norwegian). I love The O. Our bar. It's a little bit dirty and weird, has quite an interesting clientele, okay selection of beers, and a nice porch. The porch is especially nice these days. It's so hot all the time, over 30 degrees celcius every day. And pretty humid. Last friday night we started the night outside at the porch. Cold beers in hand and a spectacular show of thunder and ligheting in the sky. Luckily the storm never hit us, but it was quite fascinating. The night in general was pretty nice.

I like the mall. Dakota Square Mall. It's easy to find what you're looking for, and the mall holds several shops not to be found in Europe. And because I actually packed too little clothes (yes, in general, not only from a girls perspective), I had to go shopping friday afternoon. To pair of shorts, one pair of jeans (Levi's actually!!!!), tights, three tank tops. About 600 NOK alltogether. It's cheap to shop in Minot. I love it.

In general, I just like the US more and more. It almost scares me a bit. Of course I expected that I would like it here, but with some kind of europan distance. Like, no place like home type of thing. Well, I'm here to tell you that I absolutely don't look forward to the day I go back to Europe. I didn't expect that feeling. But I like the US more than I ever imagined I would. And not just because everything is new and different. And not just because of the trailer parks, my nice bar, and the fact that people here actually understand what common courtesy and including other people means. Americans are nice people. Of course, there are idiots here aswell, but there are certainly a few of them back in Norway too. I will promise here and now that I will stop being a snorty and snobby european who thinks "all" americans are into war, guns and snickers. I promise that I will remember that europeans aren't better in any way, and that we too sometimes think that our part of the world is the best.

That being said; bearded women going shopping in their pyjamas; that is a Walmart thing.

 


 

 

Stikkord:

Listemani

Jeg er en listeperson. Jeg elsker å skrive lister, enten det er oppramsinger av beste filmer, beste band, pakkeliste, handleliste, huskeliste, motivasjonsliste, leseliste eller hvilkensomhelst annen liste. Så her er derfor enda en liste over ti ting jeg elsker med å være her, denne gangen spesifikt for Minot:

1. At det er så lett å bli kjent med folk. Og at det er så mange hyggelige folk å bli kjent med.

2. Lyn, torden og totalt skybrudd.

3. The Original - vårt nye stamsted. Brun bar med sjarm og mange interessante karakterer.

4. Når ekornene prøver å gjemme seg i gresset, og legger seg langflate med halen rett til værs. Bonus hvis de åler seg bortover på denne måten.

5. Dakota Square Mall. God mat, og mye kult å se på.

6. Mine nye, gode venner og fine øyeblikk. Dere vet hvem dere er!

7. Massevis av folk med ulik kulturell bakgrunn som likevel finner hverandre.

8. Skolens treningssenter.

9. Glade folk overalt!

10. Når man treffer på folk med sørstatsaksent.

Min del av rommet.

Øse, pøse, plaskeregn

 

In english:

I am a person who likes to make lists. I love making them, whether it's about best movies, best bands, what to pack, what to shop, what to remember, motivational lists, reading lists or any other type of list. Here is a new list of ten things I love about being here, this time Minot specifically;

1. I love that it is so easy to get to know people here. And there is so many nice people to meet.

2. Thunder, lightening and splashing rain.

3. The Original. Our new regular place to go out. A nice, down to earth bar with a lot of interesting people.

4. When the squirrels are trying to hide on the lawn, and lies down totally flat with their tail up in the air. It's an extra bonus if they try to crawl while hiding.

5. Dakota Square Mall. A lot of cool things to look at.

6. My new good friends and nice moments together. You know who you are!

7. A lot of people from different cultures that find each other anyway.

8. The Wellness Center.

9. Happy people everywhere!

10. When I bump into people with a southern accent.

 

 

Stikkord:

Minot State University

Så er første uke i Minot over allerede. Det føles som jeg har vært borte en hel måned. Minst. Det er vel vanlig når man opplever mye på kort tid. Uansett - jeg stortrives.

Til en såpass liten by å være, så er MSU en nokså stor skole, med svære fine murbygg. På campus er også alle bygningene man bor i. Residence halls. Det er såvidt jeg har sett fem stykker av dem der de fleste av studentene bor; Cook Hall, Crane Hall, Dakota Hall, Lura Manor og McCulloch Hall. Jeg bor i Crane Hall, og er veldig fornøyd med det. Jeg er en av fire jenter som bor i en Two-room-suite. Det vil si at jeg deler rom med ei jente, og så deler vi bad og gang med to andre. Rommene er nylig oppusset, og mye finere enn jeg forventa. Jeg har en seng, et skap med massevis av skuffer og plass, og ett skrivebord. Badet er også fint. I motsetning til blant annet Dakota Hall, så er badet beregnet for at en og en person bruker det i gangen. Ingen fellesdusjing eller dobåser her i gården. Noe jeg også er veldig fornøyd med.

Geniale løsninger; her kan man LEIE pensumbøker. Gamle elever (som ønsker det selv) donerer eller selger bøker til bokbutikken, og disse leies ut for et helt semester, til halv pris av kjøpspris. GENIALT system! Hvorfor er det ikke sånn overalt?

Bokbutikken ellers er kjempefin. Den har ikke bare pensumbøker og skrivesaker, men også massevis av programvare, andre bøker, headsets, toalettsaker i reisestørrelse, små laminerte hefter med det viktigste man trenger å vite om spansk grammatikk, spanske verb og spansk ordforråd (det måtte jo jeg bare kjøpe), samt en hel del skoleeffekter. Gensere, joggebukser, t-skjorter, pom pom's (sånn som cheerleadere bruker), vimpler, flasker, kaffekopper, capser, - you name it. Massevis av school spirit. Veldig amerikansk. Jeg liker bokbutikken kjempegodt.

Maten derimot, - den må jeg venne meg litt til. Man skulle ikke tro at det er SÅ store forskjeller fra land til land, når man fortsatt oppholder seg innenfor vestlige land. Men jeg er her for å fortelle at det er feil. Hamburgere, taco og pizza er ikke mat jeg lager ofte hjemme. Cheddar finnes på nesten alt - og da den oransje cheddaren, ikke den hvite jeg er vant til. Potetgull er visstnok mat i USA, og kaker er frokost. Det er ubegrensede mengder med saft og brus, og grønnsakene er noen ganger litt for kalde og har dermed mistet mye smak.

Når det er sagt - jeg har selvfølgelig funnet mat jeg liker her og. Nydelig pastasalat og andre pastaretter (dette er heller ikke noe jeg lager ofte hjemme, men det smaker nydelig), babygulrøtter, store mengder frukt, kaffe, skinkestek og eggerøre. Frokostpølser (må være litt forsiktig med de gitt), french toast og syltetøy. I går spiste vi nydelig kylling-ett-eller-annet. Og ryktet tilsier at det blir enda større utvalg i mat fra og med i morgen. Tror det blir bra.

Det jeg også liker her er at det finnes et enormt utvalg i proteinbarer/måltidsbarer. Koffeinpiller får man uten resept, og på kjøpesenteret har de deilig japansk og kinesisk mat. Flaskevann er billig, druer likeså. Mørkeblå druer er ikke noe jeg får ofte i Norge, så det er også en liten hverdagsluksus her borte. Jeg hører også rykter om at man kan be om å få allergi/intoleranse-vennlig mat her, så forhåpentligvis kan det fikses laktosefrie alternativer på forespørsel. Skal sjekke det ut i kommende uke.

Helga ble blant annet brukt til å utforske litt av utelivet i Minot. Det var også bedre enn forventa. Nå har vi ikke vært mange plasser da, men nærmeste bar i nabolaget heter The Original, og er akkurat brun nok for min smak. De har greit utvalg i øl, og nokså variert klientell. Og vi møtte på noen interessante karakterer. Pluss folk fra sørstatene (spesielt gøy for meg som har en alvorlig greie for sørstatske aksenter, yes mam!). Vi har også vært innom bowlinghallen og vist frem skillsa. Eller, det motsatte for noen av oss. Uansett er det gøy å bowle, og spesielt moro er det når de spiller gamle musikkvideoer av Spice Girls i bakgrunnen. DET tror jeg ikke jeg har sett på tosifra antall år. Det som derimot var litt småpinlig, er at jeg enda husker dansetrinnene. Ikke si det til noen.

I dag skal søndagen brukes til å gjøre minst mulig. Samle energi til undervisningen begynner. Snart er det labor day, og så er det homecoming om et par uker. Og jeg har lovet meg selv å dra på "fotballkamper". Av den amerikanske typen. Tullefotball. Det blir sikkert gøy. Blir en ny opplevelse for min del. Kanskje jeg til og med stiller opp med grønne og røde pom pom's.

I mellomtiden skal jeg kose meg med gresshoppe-sang og hyperaktige ekorn, mens jeg mumser på måltidsbarer og blå druer, svetter på stairmastern (jeg gikk opp Kheops-pyramiden på stairmaster her om dagen), og øver meg på School Spirit.

Gleder meg til å se et slikt skilt med "God hates fangbangers"

 


Søtest!

 


Akkurat som på film

 


Og dette er i august. Jeg gleder meg til november-desember.

 


Halloween blir også dritfett!

 


Noen som trenger Dr Who-tights?


Benne, dette bildet er til deg.

 


Nærmer seg nå.

 

In english:

My first week in Minot is over. Allready. It feels like I've been away for a month. At the very least. I guess that's quite normal when you experience a lot of things in a short amount of time. Anyway - I love being here!

For such a small town, MSU seem like a quite big school, with nice, big brick buildings. All the residence halls are located on campus aswell. As far as I know, it's about five of them, and I guess most of the students live there; Cook Hall, Crane Hall, Dakota Hall, Lura Manor and McCulloch Hall. I live in Crane Hall, and I like it a lot. I have a bed, a closet with lots of drawers and space, and I also have a desk. The bathroom is also nice. Unlike halls like Dakota Hall, our bathroom is private. No big common showers here. I don't mind that at all!

The bookstore on campus has a genious system. You can actually RENT your textbooks! Old students donate or sells their books back to the bookstore, and these can be rented for the entire semester, for something like half price of what you would pay if you bought the book. GENIOUS!!! Why don't they do this everywhere???

The bookstore is fantastic in general. In addition to textbooks and pens, they sell software, other books, headsets, toiletries, little barcharts with spanish grammar (Just perfect for me!), and a lot of MSU stuff. Sweaters, sweatpants, t-shirts, pom pom's (cheerleader thingys), pennants, bottles, coffee mugs, caps, - you name it. A lot of school spirit. Very american. I like the bookstore a lot.

But the food. I think it takes som getting used to. I didn't think it was THAT big of a difference within the western countries, but I'm here to tell you that it actually is. Hamburgers, tacos and pizza is not something I make a lot at home. They put cheddar on almost everything - the orange cheddar, not the white I'm used to. They seem to think crisps are food here, and that pastries is breakfast. It's unlimited amounts of lemonade and pop, and every now and again the vegetables are just a little bit too cold, and lost some of it's flavour.

That being said; of course I found some food I like aswell. Delicious pasta salad and other pasta dishes (again, this is also something that I don't eat a lot of at home, but it's really delicious), baby carrots, a lot of fruit, coffee, ham roast and scrambeled eggs. Breakfast sausages (I have to be a bit careful with those, tho), french toast and jam. Yesterday we had some kind of chicken. It was great. And rumours say that there will be a lot bigger selection of different foods from tomorrow on. I think this will be good.

They also have a great selection of protein/meal bars. I can get caffein pills without prescription here (score!), and at the mall they serve delicious japanese and chinese food. Botteled water and grapes are fairly cheap. The dark blue grapes is not something that I get often in Norway, so it's like a everyday luxury over here. I've also heard that we can get food for people with allergies and intolerances here, so maybe I can get something with no lactose also. I will check it out the upcoming week.

We spent the weekend checking out the nightlife in Minot. It was actually better than expected. We haven't really been to many bars, but the closest one is The Original, and it's just the right kind of bar for my taste. They have a fairly good selection of beer, and there is a lot of different people that hangs out there. And we met som interesting characters. And some people from the south (this is especially cool because I have this thing for southern accents, yes mam). We also went bowling and showed off our bowling skills. Or the oposite for some of us. It's fun eitherway, and especially when they play some of Spice Girls old music videos. I don't think I've seen them for about ten years. I'm a bit ashamed to admit that I still remember the dance moves. Don't tell anyone.

Today it's sunday, and the plan is to do as little as possible. Gather some energy for the upcoming week. It's going to be labor day soon, and homecoming in a few weeks. I promised my self to attend some "football" games (I really don't get why they call it football when they hardly kick the ball at all). I think it will be kind of fun to watch tho. A new experience for my part. Maybe I'll even get some red and green pom pom's.

In the meantime I will enjoy the singing of the crickets, hyper active squirrels, while I'm munching meal bars, working away at the stairmaster (I walked the pyramide of Cheops on the stairmaster the other day), and practice my school spririt.

Cheerio!

 


 

Stikkord:

En dag i New York, og mitt første inntrykk av Minot

Jeg stod opp klokka sju. Frivillig. Jeg ville utnytte de timene jeg hadde til det fulle. Lang kø i den lille caféen på hostellet. En liten spasertur mens jeg venter. Kylling og mozarella-wrap. Nydelig. Bort med kofferten, ned på subwayen. Sild i tønne. Jeg tar neste bane. Bedre. Mitt første overdreven-black-girl-øyeblikk; En "kulørt" dame med headset på står ved døra, når de åpner seg, brøyter ei anna dame seg forbi. "Well excuuuuuuuse you, miss!" Forestill dere dette med de obligatoriske hodebevegelsene man gjerne ser på Ricki Lake. "It's to damn early in the day for this shit, MMMMMMhmmm". Turen fortsetter. Dama står og smådanser for seg selv - med plenty av innlevelse. Nei, hun er ikke gal. Hun er bare amerikansk. Jeg må innrømme at jeg beundrer den egenskapen amerikanere har. De tør å være seg selv fullt ut, og skille seg ut. Hva andre måtte tenke - who cares? Definitivt noe som mangler i Norge. I løpet av turen er det et stykke der det går ganske treigt. Hvem vet hvorfor. Og da skyter det fra dama "Come on you devil on my back, - MOVE!"

Tenk om hun hadde visst hvor mye underholdning hun ga meg på den 20 minutters turen ned til byen? Jeg smilte og lo inni meg. Det var fantastisk.

Subwayen stopper på mitt stopp, jeg går av. Opp en trapp, opp nok en trapp. Bortover. Jeg gikk to og to trappetrinn opp den siste trappa. Jeg var overklar til å se byen jeg har drømt om å se i så mange år. Jeg kan ikke huske hvordan det er å IKKE ønske å se New York. Men det ble veldig ille fra ca '98 og utover (alle jenter - hva var det som kom i '98????). Og plutselig står jeg midt oppi det. Skyskrapere. Glitter. Blinkende lys og flakkende tv-skjermer. Times Square. Jeg holder pusten, kikker opp, - og (lov å ikke si dette til noen); jeg begynte nesten å grine. Det var enda bedre enn jeg noensinne kunne forestillt meg. Det var så mye lyd, mennesker. Så mange inntrykk på en gang. Hvor skal man feste blikket? Fåglarne vet. Jeg gikk nok i sirkel det første kvartert. Fram og tilbake, rundt omkring. Med øynene festet opp, opp og opp. Definitivt ikke noen tvil om at jeg er turist. Bruker enda 45 minutter på å utforske Times Square. Tar det som et tegn at jeg plutselig hører denne sangen fra ett eller annet sted i området:

http://www.youtube.com/watch?v=fQOI2Lr4Yoc

Jeg må si at jeg er imponert over egne evner til effektivitet. Ikke at jeg er så effektiv til vanlig, men når jeg vil se så mye som mulig på kort tid, DA er jeg effektiv da. Uten at det nødvendigvis går ut over kvaliteten på det jeg gjør. Jeg rakk å se Rockefeller Center (der de har den gedigne julegrana i desember, gleder meg til den når jeg drar tilbake), Chrysler Building - deilig, deilig Art Deco (The Great Gatsby anyone?!), Empire State Building, New York Public Library - der Carrie egentlig skulle gifte seg med Mr Big,  og Magnolia Bakery (nydelig cookie, Carrie er ikke så dum på kaker).

Jeg fikk også dyrket enda en liten klisjé (de som kjenner meg vet at jeg ELSKER klisjéer). Lunsj på Planet Hollywood. Jeg satt rett ved den hvite dressen til Tony Montana. Spiste nydelig asiatisk mat og fikk en kjempegod longdrink til. Kom på ca 160 NOK. Jeg liker prisene i USA. Jeg liker hyggelige amerikanere som kaller meg sweetheart, og smiler genuint (noe jeg forsåvidt og hadde gjort hvis inntekten min var mye basert på tips, men likevel). Jeg liker (sålangt) taxisjåførene i New York. Jeg ELSKER New York. Kan nesten ikke vente til juleferien nå!

Når jeg motvillig måtte dra tilbake til hostellet var jeg enda i god tro at flyet skulle gå klokka fem. Når jeg henta bagasjen min, samme greie. Og så skulle jeg bare dobbeltsjekke billetten. Og jeg har sett på feil billett. Flyet går ikke klokken 17, men 16.15! Klokka var da 14.30 og bussen til flyplassen skulle ta en time! Hjelp! Jeg fant busstoppet, men det var flere busser med samme nummer fra flere forskjellige retninger. Dette har man da ikke tid til når man allerede er sent ute! En taxi med lyset på! Hurra! Ned av fortauet, opp med arma, og taxien kom. Den flotte sjåføren gjorde alt han kunne for å skynde seg, tuta og styra i kø, selv om folk fra bilene ved siden av ham ropa at han skulle være glad til at det tok lang tid, når han er taxisjåfør. Effektiv med bagasjen. Han fikk godt med tips, og han ble så glad! Fine mannen!

Sleip fyr som ekspederte meg i innsjekken. Kofferten var litt for tung, så jeg måtte omorganisere litt. Helt greit det. Han fortalte meg også hvor jeg skulle gå, noe jeg tenker er jobben hans. Og så pressa han meg for tips. Han hadde vært nokså ufin hele veien under innsjekken, og så skulle han ha tips for å gjøre jobben sin!! Jeg så ikke at noen av de andre hadde fått tips av sine passasjerer, men jeg ble så paff (og man skal aldri irritere folk som har ansvaret for dine personlige eiendeler), så jeg ga ham tips. Og det eneste jeg hadde var $10-sedler. Et beløp han tok med glede. Jeg håper karmaen tar ham for å frike ut stakkars, små, norske piker på sin første tur til statene.

Delta Air - godt råd; ikke fly med dem om man kan unngå det. Det er verdt å betale litt mer for en mer behagelig og finere tur.

Eneste høydepunktet på flyturen var at vi fløy over en trailerpark når vi begynte å gå ned for landing. Kjempestas for meg (ikke spør)!

Så var det Minot da. Minot, North Dakota. Ikke akkurat verdens navle. Men det visste jeg fra før, takket være noen av de lokale som bruker fritiden sin på å kjøre rundt i gatene og filme; http://www.youtube.com/watch?v=dlkScM1J6lE  - Og dette er ikke den eneste videoen som er laga!!! Men det er intressant, det er passe redneck (jeg elsker rednecks) og VELDIG amerikansk. Majoriteten av menn her ser ut til å kjøre jeans-t-skjorte-og-caps-stilen. Og nesten alle kjører truck. De fleste jeg har møtt har vært veldig hyggelige. Det er vel noe med den småby-greia. Og enda mer siden dette er en småby i USA. Da jeg kjørte med drosje til skolen i dag, fikk jeg avslag på taxituren da han skjønte at jeg var norsk. Og han demonstrerte første linje av Ja,vi elsker! Jeg mistenker at jeg har møtt min første norsk-amerikaner. Welcome to America sa han, og ga meg den ene tidollarseddelen tilbake. Jeg skal definitivt spille nordmann-kortet mitt litt oftere.

Jeg har også kjørt forbi stavkirka som er i den Skandinaviske parken her. Ja, for de har en Scandinan heritage association her. En fin park med en stor stavkirke, og noen andre veldig tradisjonelle norske bygg. Parken har vel attraksjoner fra Sverige og Danmark (Og Island, for det er jo tross alt i Skandinavia, eller hva, USA?) også, men det er tydelig at Norge er i sentrum.

Ellers er det lille jeg har sett av Minot stort sett bare en eviglang gate med masse biler og McDonald's, Wendy's, Subway, Taco Bell og alle de andre kjedene laina opp på hver side. Welcome to America, indeed.

Men helt seriøst. Jeg liker Minot. Jeg liker at det er en liten by. Det er akkurat sånn passe masse redneck, og har ellers plenty med hjertevarme. Jeg liker det.

Dagen har ellers gått uten store begivenheter - det vi si - bortsett fra mitt første besøk på Walmart (igjen, ikke spør).

Jeg tror alt i alt at dette semesteret blir bra. Lille Trude i en amerikansk småby. Det må jo bare passe som hånd i hanske!

Avslutningsvis - ti ting jeg elsker med USA:

1. Ekorn. Det er ekorn OVERALT! De hopper lykkelig rundt på gresset, totalt uvitende om at de er kjempesøte (ekorn er ett av mine favorittdyr - men jeg ser dem aldri i Norge).

2. Sosiale, hyggelige, glade, hjelpsomme, pratsomme amerikanere

3. Selvtilliten amerikanere har. De tør å skille seg ut. Norge - take notice!

4. Mangfoldet i USA - her er det plass til alle. På alle måter det måtte innebære.

5. Billig Starburst. Dette er fantastiske fruktkarameller som koster alt for mye i Norge.

6. Varmen. VARMEN! Til tross for at jeg brukte store deler av dagen i går til å pese av all varmen, så er det veldig deilig med 33 grader og sol. Det er ikke noe jeg opplever alt for ofte.

7. Gresshopper som synger om natta. Det er vakkert.

8. Lukten av New York.

9. God service

10. Billig flaskevann. Og heldigvis uten kullsyre. Überviktig for meg som nekter å drikke springvann her (Alt springvann utenfor Norden boikotter jeg).

Stay tuned!

 

Mitt første ekorn i New York. HYYYL! Den er så søøøt!


Morgensol i New York

 


Endelig på Times Square!

 


Welcome to America

 


Der oppe

 


Times Square

 


Nydelig (og billig!) mat på Planet Hollywood.

 


New York Public Library

 

In english:

I got up at seven. Voluntarily. I wanted to enjoy every minute in New York as much as possible. The queue at the hostel café was way too long. A little walk around the neighborhood while I wait. Grilled chicken and mozzarella wrap. Amazing. Away with the luggage, out to catch the subway heading downtown. So many people. I'm waiting for the next one. That's better. My first exaggerated black girl moment; A colored woman stands close to the door with her pink headset on. Listening to music. The door opens and another woman rushes by, accidentally running halfway into her and then out the door. "Well, excuuuuuuuuse you miss!" Picture the bobbing of the head like they do in Ricki Lake. "It's too damn early in the day for this shit. MmmmmHmmm". The train goes on. The woman is dancing a little bit, getting really into it. No, she's not crazy. She's just american. Oh, how I admire that quality. Just having the guts to be yourself to the fullest. Not hiding behind your own uncertainty. They don't care what other people may think. Definetely different from Norway. So, the train goes on. And then, for a while, it goes a bit slower. Don't know why. The woman shouts; "Come on you devil on my back - MOVE!".

What if she knew how much she entertained me those 20 minutes on the train? I smiled and laughed on the inside. It was fantastic!

The train stops at the place I'm supposed to get off. Up the stairs, yet another one. Across the floor. The last flight of stairs. I'm taking to steps at a time to get up there fast enough. Totally ready for the city I dreamt about for so many years. I can't really remember the time I didn't dream about New York, but I remember that the craving got real bad ca 1998 (Come on girls, what tv-show was launched in '98?!). And suddenly I'm there. Right in the middle of it. The talles buildings I've ever seen, glitter, lights, big flashing tv-screens. Times Square. I hold my breath and look up. And (promise you wont tell anyone), I almost cried then and there. It was even better than I imagined. So much sound, so many people. So many things to look at. Where do I look? Everywhere! I think I went around in a circle for the first fifteen minutes. Up the street, down the street, around the block. My eyes looking, up and up and up. No doubt about me being a tourist, ey? Another 45 minutes exploring Times Square. I'm hearing this song and I guess it's a sign:

http://www.youtube.com/watch?v=fQOI2Lr4Yoc

I'm impressed by my own ability to get things done fast. Not that I'm like that usually, but when I have just a little time and so much to see. Definitely. And the quality of my sightseeing wasn't lacking. I got to see Rockefeller Center (where they have the big christmas tree at christmas - looking forward to going there in December), Chrysler Building - beautiful Art Deco (The Great Gatsby anyone?), Empire State Building, New York Public Library - where Carrie was supposed to marry Mr Big, and Magnolia Bakery (Carrie knows her cookies).

I also had the time for doing something really cliché (anyone who really knows me know that I'm sooo into clichés). Lunch at Planet Hollywood. I was seated right next to Tony Montana's white suit (Scarface), I got delicious asian food with an even more delicious longdrink to go with it. The total price was about 160 NOK. I like the prices in the US. I like friendly americans who call me sweetheart and smiles genuinely (Of course, I would probably do the same thing if my income was based on tips, but anyway). So far, I like the cab drivers in New York. I LOVE New York, and I can't hardly wait to go back during my christmas holiday.

Somewhat reluctant I had to leave the city and go back to the hostel, still thinking that my plane was leaving at five. When I got my luggage, I still thought that. And then I just wanted to make sure and double check. And lo and behold; the plane wasn't leaving at five, but four fifteen!!!!!! Help! I found my bus, but there was so many of them with the same number, coming from different directions. I don't have time for this! Yes, a taxi with his light on! Off the curb, the arm goes up, and the cab stops. The nice cabdriver man did his best to be fast. Efficient with my luggage, and he told me where to go. I tipped him generously. Such a nice man!

Creepy guy at the check in. My suitcase was too heavy, so I had to put something in my backpack. That's okay. And then he told me where to go. Whick is kind of his job, isn't it? And then he expected me to tip him for helping me. I didn't see any other passengers tipping the other check in people, but I got so stunned (and also - never piss off people handeling your luggage), so I tipped him. Unfortunately I only had ten dollar bills. Something that he was glad to take off my hands. I hope the karma gets him for freaking out poor little norwegian girls, on their first trip to New York.

Delta Air - here's a tip. Just don't. It's not worth all the hassle. It's better to pay a little bit more for that extra amount of comfort.

The only highlight of the plane rides was that I could see something looking like a trailer park when we were about to land. Soo cool (don't ask).

Minot. Not exactly a big place. But I allready knew that, thanks to some locals who use their spare time driving around and filming the streets; http://www.youtube.com/watch?v=dlkScM1J6lE . And this is not the only movie made! But the town is interesting, just the right amount of redneck (I love rednecks), and very american. It looks like most of the men in town is doing the jeans-t-shirt-and-cap-look. And almost everyone drives a truck. And the people are very nice. It's probably the small town thing. And even more because it's an american small town. When I got to the school by cab, I actually got a cheaper ride after the driver realised I was norwegian. He even impressed me by demonstrating the first line of "Ja vi elsker" (norwegian national anthem). I suspect I've allready met my first norwegian-american. Welcome to America, he said, and gave me the second ten dollar bill back. I'm definitely playing the norwegian card more often.

I've also seen the norwegian church they got here. Yes, because they have a Scandinavian Heritage Association in town. A nice park with a norwegian church, and also some norwegian traditional looking buildings. It looks like the park also holds some attractions from Sweden and Denmark (And Iceland, because - as you all know, Iceland is a part of Scandinavia???? Wuuut?). But it looks like Norway is the central part of the park.

Everything else in Minot looks (so far) to be a long street with a lot of cars and McDonald's, Wendy's, Subway, Taco Bell and all the other typical "restaurants" on each side of the road. Welcome to America, indeed.

But seriously. I like Minot. I like the fact that it's a small town. It's just the right amount of redneck, and has plenty of warmth. I like it. The rest of the day has gone by without any big happenings. That is, except from my first visit to Walmart (again, don't ask). I think this semester will be good. Little Trude in an american smalltown. Fits like a glove.

In the end - ten things I love about the USA:

1. The Squirrels. They are EVERYWHERE! Bouncing happily around the grass, totally unaware of their own cuteness (squirrels are one of my favorite animals, but I never get to see them in Norway).

2. Outgoing, nice, happy, helpful, chatty americans.

3. The self confidence of the americans. They dare to stand out. Norway - take notice!

4. The diversity in America. It's room for everyone, in every way that might entail. 

5. Cheap Starburst! Delicious fruity caramels that are way too expensive in Norway. 

6. The heat. THE HEAT! Okay, so I spent most my day yesterday panting away in the heat, but it's really nice too have 33 degrees and sun. It's not something that happens too often in Norway.

7. Crickets singing all night. It's beautiful.

8. The smell of New York.

9. Good service.

10. Cheap botteled water. And with no gas! Sooo important for me (I refuse to drink tap water outside of the nordic countries).

Stay tuned!

 

 

 

 

 

 

 

Stikkord:

Ett steg ut i den store verden

Fin avslutning på oppholdet på Island. Bedervet haikjøtt måtte prøves. Og det smakte helt greit. Brennevinet var derimot ikke noe særlig. Dårlige minner med heimbrent fra ungdomstiden. Men jeg er positivt overrasket.

Så var det ut på tur igjen. Seks timers flytur til New York. IcelandAir er et bra valg i så måte. Flyet og servicen var upåklagelig. Jeg så Grønland fra luften. Vi landa på på skeiva. Det gikk bra. Jeg så skyskraperne i det fjerne, og kjente at dette skulle bli noe helt annet. Ut i verden.

Prosessen med å komme seg ut av flyplassen er en annen sak. Og det er faktisk så langtekkelig og kjedelig at jeg ikke orker å si noe mer om det.

Det første som skjer når jeg kommer ut av flyplassen er at en veldig ivrig fyr prøver å snakke meg med i en svart bil. Jeg trodde først vi var flere som skulle, og tenkte at det kanskje var en shuttle. At han begynte med å dra en løgn om at de gule drosjene ikke kjører til Manhattan gjorde meg ganske fort usikker og urolig. Nå er det sånn at jeg har med meg gode råd hjemmefra. Gode råd jeg har vokst opp med. Ikke sett deg inn i en fremmed bil alene. Bilen hans var grei nok i standard. Men den stod parkert på parkeringsområdet for privatbiler. Og det var verken skilt eller noe annet som kunne vitnet om at det var et offisielt bilfirma han jobbet for. Så jeg gikk. Kanskje han snakka sant, hvem vet. Men magefølelsen sa nei. Og magefølelsen har som regel rett. Det er bra at man kan stole på den, når hodet er tåkete av jet lag og for lite søvn.

Gul taxi. Kan det bli mer New York?

Hostellet er stort, fullt av folk og akkurat sånn som et hostel skal være. Nabolaget, som jeg hadde regnet med skulle være litt mer posh (Upper West Side), er absolutt ikke det. Heller det motsatte. Selv om jeg ikke hadde vært helt omtåket etter flyturen hadde jeg ikke gått ut på egenhånd her. Ikke i kveld.

New York overvelder meg. Det målbinder meg. Derav dette korte, lite velformulerte innlegget. Jeg kunne ha ventet til jeg har sett litt mer. Men jeg føler meg så umåtelig liten. I dag ble verden plutselig hundre ganger større. Jeg elsker det faktum at jeg er her, men jeg skjelver som et aspeløv. Sommerfuglene har gått i sjokk. Jeg trenger å skrive dette fordi det minner meg på at jeg enda er en del av den delen av verden jeg la bak meg i dag. Jeg trenger å gi et lite pip til alle hjemme. Det gir en liten trygghet midt oppi denne fremmede asfaltjungelen. Det minner meg på at jeg faktisk er her enda. Selv om jeg bare er en liten prikk i en veldig veldig stor by. I et veldig veldig stort land. I en verden som sluttet å være liten for bare noen få timer siden.

Jeg er vettskremt, overveldet, målløs og forvirret. Men jeg elsker New York allerede. Deilige skittenvakre. Store, buldrende. Byen som definitivt aldri sover.

Flott usikt over sørlige Grønland underveis til USA

Snaaaart fremme! Endelig!

 


Gule taxier og mørke på Upper West Side

 


Asfaltjungel

 

Nice last day in Iceland. I tried rotten shark meat, and it was actually okay. The moonshine however, was like any other moonshine. Not for me. Brings back bad memories from my teens. But all in all I'm pleasantly surprised.

Then it was out and about again. A six hour flight. IcelandAir was a really good choice. The airplane and the service was excellent! I got to see Greenland from the air. That was a treat. We landed on one side, and bumped somewhat back and forward for a few seconds. But no worries. All was good. I could se the shape of New York far far away. And I felt at that moment that this was going to be something special. Far from home, out in the big big world.

The process of actually leaving the airport is something qute different. And it's too long and to boring for me to write anything more about it. But it was hours I will never get back.

The first thing that happens on airport exit, is that some guy tries to get me to come with him in his car. At first I thought this might be a shuttle, and that we were going to be a lot of people. But then he started to walk outside of the lit area. To the private parking space. And given that he started the conversation with a lie - that the yellow cabs wouldn't take me to Manhattan, - just Brooklyn and Queens, made me unsure and suspicious. The thing is - I've had some excellent advice from my parents from when I was a little girl. Never enter a strange car alone. And I'm still taking the advice along with me. The car was nice enough, but there was no sign of an official car service, and again - it was parked at the private parking lot. So I left. And I got a yellow cab instead. Maybe the guy was telling the thruth (except from the thing about the yellow cabs). Who knows. But my gut told me no. And my gut is usually right. My gut feeling is the only thing I can trust when my head is foggy and jet lag'ed.

Yellow cabs. Is there anything more New York?

The hostel is big and noisy. Full of people. Just as a hostel should be. I was expecting Upper West Side to be more posh, but it was quite the opposite. Even if I hadn't been so tired from the flight, I wouldn't go out for a walk in this neighboorhood. Not alone, and not tonight.

New York amazes me. It baffles me. Thus this short and not very inarticulate post. I could have waited till I've seen some more. But I feel so very very small. Today my world just grew a hundred times. I am shaking like hell. The butterflies has gone into shock. I need to write this because it reminds me that I'm actually still a part of the world I left behind earlier today. I need to write something to the ones at home. It gives me a special safety in the middle of this concrete jungle. It reminds me that I'm still here. Even if I'm just a small spot in a very very big city. In a very very big country. In a world that stopped being small a few hours ago.

I am terrified, overwhelmed, baffled and confused. But I love New York allready. The beautiful dirty one. Big and roaring. The city that definitely never sleeps.

 

Stikkord:

18.08.2013

<a href="http://www.bloglovin.com/blog/10358379/?claim=kxwk7me3eme">Follow my blog with Bloglovin</a>

Andre dag på Island

Blue Lagoon. Den blå lagune. Bláa lónið. Akkurat så bra som man skulle tro. Og enda litt bedre. Når man kommer kjørende mot området der det ligger, ser det egentlig ganske kjipt ut. Man ser noen tanker i det fjerne, en dyster steinbygning og noe hvit damp. Men så ser man det blå vannet. Og forventningene stiger i rekordfart. Man går av bussen, går på en liten sti omgitt av høye vegger av vulkansk(?) stein. Man kommer til inngangen, betaler, får armbånd. Fine, rene garderober. Er man av den sjenerte typen så kan man skifte i et lite avlukke med dør. Armbåndene låser og låser opp døra til skapet ditt. I dusjen har de store dispensere med Blue Lagoons egen dusjsåpe og balsam. Og balsamen er viktig når badet er over.

Man kommer ut i badeområdet og man må stoppe opp for å gape litt over utsikten. Blått vann. Ikke som i basseng. Dette vannet kan man ikke se stort gjennom. Damp. Folk. Rundt 39-40 grader i vannet. Ikke feil. Man kjenner umiddelbart at vannet er noe annet enn man har badet i før. Det er store trebokser med ansiktsmaske man kan klæsje på. Den eksfolierer, reparerer, mykgjør og føles kjempedeilig. Jeg dro tilbake flere ganger for å få mer. Jeg svømte. Jeg la meg på rygg og lukket øynene. Lot meg drive med strømmen og bølgene, mens jeg lyttet til min egen pust. Hadde jeg bodd på Island, så er dette noe jeg hadde gjort MINST et par ganger i måneden. Velvære kan kjøpes for penger. Og prisen er rundt 300 kroner. HELT greit!

Huden min er nå myk som ei babyrumpe. Håret er enda litt tørt, til tross for noen intensive runder med balsam i etterkant. Vannet i lagunen er bra for huden. Ikke spesielt for håret. Men det går over i løpet av noen dager. Både tørrheten i håret, og - dessverre - den nyfunnede mykheten i huden.

Ja, Blue Lagoon var verdt turen. Og pengene. Og tiden. Dra dit!

Resten av dagen ble ikke brukt til så mye. Det var kveld når jeg kom hjem. Jeg ruslet enda en tur i byen. Fikk vite at Sushi-plassen jeg ble anbefalt var fullbooka (meh). Fant til gjengjeld Le Bistro. Fransk mat er ikke feil. Og jeg er jo litt frankofil, så det passet meg godt. Jeg spiste nydelig biff av vågehval med salat og pommes, og en nydelig, litt spicy saus til. Blir forresten også mer og mer imponert over service-nivået på Island. Jeg har til gode å møte en servitør som ikke er blid, hyggelig, akkurat passelig tilstedeværende, hjelpsom og effektiv. Bare enda en ting Norge kunne lært fra dette landet.

I dag er dagen da jeg forlater Island. Snuten vendes vestover, mot New York, New York. Ikke at jeg EGENTLIG har skjønt at jeg faktisk skal dit. Det er uvirkelig og en halv. Sommerfuglene har strekt på vingene mens jeg har vært i Reykjavik, og nå er de klare til å flagre mer i magen min. Noe sier meg at jeg ikke kommer til å bli tilfredstillt av den lille tiden jeg har i New York før jeg reiser videre nordover. Men det kommer vel bare til å legge enda et lag med forventninger og lykke på turen som venter til jul.

Det eneste som gjenstår nå er å prøve ut råttent haikjøtt. Og så er jeg klar til avreise.

Start spreading the news
I am leaving today
I want to be a part of it
New York, New York

These vagabond shoes
They are longing to stray
Right through the very heart of it
New York, New York

Hipp hipp!

 

Blue Lagoon

 

Den Blå Lagune

 

Bláa lónið

 

In english:


Blue Lagoon. Just as nice as expected. And even a bit more. When you are arriving the area, it actually looks quite lame. White fog, a dark plain building, some water tanks. But then you see the blue water. And all the expectations rises rapidly. You step off the bus, walk down a lane with tall vulcanic(?) rock walls. Enter through the doors, get your bracelet. The dressing rooms are really nice. Even if you're the shy type, there's booths where you can change privately. The shower has big bottles of conditioner and soap. And the conditioner is crucial when you get out of the bath.


You step off the stairs and look over the blue water. Gobsmacked. Blue water, but not like the water in a pool. This water is not see-through. Fog. People. 39-40 degrees in the water. Nothing wrong with that. This water is somewhat different than every other water you've been in before. They have large tubs of exfoliating, rejuvenating mask. Feels really good. I went back for more several times. I had a swim. I lay on my back, floating with the waves and the current, listening to my own breath. Blissful. If I lived here, I would do this twice a month. At the very least! Feeling good is something that money can buy. 300 NOK is the price, and it is totally okay to pay that!

My skin is now soft as a babys bottom. My hair is still a bit dry. The water is nice for the skin, not too nice for the hair. But the effect will be gone in a few days.

Yes. The Blue Lagoon was worth the trip, the money and the time spent. Go there!

The rest of the day wasn't really much. It was allready early evening when I got back. The sushi place my sister recommended was fully booked. Too bad. I found this nice french restaurant instead. I'm a bit of a francophile, so it suited me okay. Le Bistro. I had beef of minke whale, salad, pommes and a nice spicy saus to go with it. I can't stop being impressed by the service in this country. Every waitor I've met has been so nice and smiley. Helpful and effective. Yet another thing Norway should learn from Iceland.

Today is the day I'm leaving Iceland. My nose is turned west, to New York New York. I still haven't fully realised I'm actually going THERE! It's unreal. The butterflies has streched their wings and are ready for some more flapping around in my tummy. Something tells med that the little amount of time I have in NYC will not be enough. I'm going back for christmas holiday, but I'm sure New York will be in my head the entire upcoming week.

The only thing that is missing from my stay here in Iceland is the rotten shark meat. And I'm doing that before I leave.

Yes indeed.

Stikkord:

Første dag på Island

Jeg landet på Island klokka 12.45, lokal tid. Etter å ha tilbrakt de første 20 minuttene til å fnise over ord som "Snyrtingar" (toaletter), og så ha brukt 2200 ISK (ca 80-90 NOK) på bussbillett inn til byen, var det på tide å busse inn til Reykjavik. Med Sigur Rós på øret (ja, jeg vet - klisjé, men det måtte til), fikk jeg en fabelaktig busstur inn til byen. Landskapet her er på en måte veldig likt Norge, i betydning at det ser veldig nordisk ut. På den annen side - HELT annerledes. Island er jo vulkansk, så kan ha med det å gjøre. Ellers er det veldig flatt, og veldig fint. Spesielt med tilhørende islandsk musikk.

Norge har mye å lære av Island når det kommer til service, vennlighet og lure løsninger. Jeg ble busset helt til døra til hostellet mitt, og fikk sjekket inn ganske kjapt. Rommet er strøkent, senga er god. Standarden er det ingenting å si på. Anbefales! Etter innsjekk bar det rett ut for å se på byen. Reykjavik. Røykvik.

Og Reykjavik er uten sidestykke den snodigste byen jeg noensinne har vært i. Dette er byen for de av oss som elsker dingser. For de av oss som elsker design. For de av oss som elsker ting man ikke trenger. I Reykjavik finnes det ikke kjedebutikker, noe som forsåvidt er ganske behagelig. Det nærmeste jeg kom var en outlet-butikk, som blant annet hadde noen klær fra Vero Moda. Drar man på shopping i Reykjavik så kommer man til å ende opp med en god del som INGEN i Norge har.

Det virker ikke som trafikkregler er så viktig i Reykjavik. Biler stopper opp mitt i et gatekryss, de stopper opp hvis det går fotgjengere midt i veien (og det gjør det ofte) - uten å tute og kjefte. Bilene kjører sakte, fordi traffikken i sentrum er fullstendig kaos. Men det virker ikke som om noen bryr seg så veldig mye om det. Reykjavik har det ikke travelt. Byen er ellers full av noe merkelig arkitektur. I likhet med resten av de nordiske landene er det endel trehus. Men i Reykjavik er trehusene kledt i sterke farger. Kontrastene er store. Midt i en klynge trehus kan man også finne bygninger som arkitektonisk sett må være alle hipstere sin store våte drøm. Det er barer, puber og restauranter overalt (happyhour fra 16-20), og enda flere taxfreebutikker. Sentrum er ikke så flatt som landskapet på vei inn til byen, men noen større bakker har jeg foreløpig (heldigvis) ikke funnet. Det er lett å se hvem som er islandske her. Dette er et folk med masse stil. I motsetning til i Norge der alle ser mer eller mindre like ut, virker det som det har gått litt sport i å prøve ut noe eget her.

Islandsk valuta trenger litt tilvenning. Den islandske krona er så og si ikke verdt noe (ca 0.04 NOK). Det føles voldsomt å betale 7500 kroner for middag, og man føler seg søkkrik når man tar ut 500 norske og får 10 000 islandske. Trenger å venne meg til den der. Reykjavik har et flott utvalg i restauranter fra alle verdenshjørner. Skandinavisk, nepalsk, mexicansk, kinesisk, japansk, islandsk, dansk, britisk, fransk, italiensk, tyrkisk, - you name it. Maten er relativt billig, og den islandske ølla er nydelig.

Reykjavik er snodig, fascinerende og noe helt for seg selv. Jeg skal definitivt reise tilbake en dag.

Inn for landing!

 

Hallgrímskirkja

 

Fine hus!

 

Fargeglade hus!

 

In english:

The plane landed at about 12.45, local time. I spent the first 20 minutes giggeling about words like "Snyrtingar" (toilets). After spending about 2200 ISK (80-90 NOK) on a bus ticket to Reykjavik, it was about time to get into town. While listening to Sigur Rós on the way (yeah, I know - kind of a cliché but I just felt like it) I enjoyed a fabulous bus ride. The scenery kind of looks like Norway, meaning that it's very nordic. On the flip side - it's completely different in other ways. The island is vulcanic, so that might be why. Iceland is very flat and very nice. Especially with some nice islandic music to go with it.

Norway has a lot to learn from Iceland, in areas like service, friendliness and good solutions. The bus took me straight to the front door of my hostel, and I was able to check in pretty fast. The room is very nice, the bed is comfortable, and there are really nothing to complain about at this hostel. After checking in, it was about time to check out the city. Reykjavik. Røykvik.

Reykjavik is definitely the most peculiar place I've ever been. This is the perfect place for those of us who loves gizmoes. It's the perfect place for people who loves design. And things they don't really need. I could not find any chain stores in Reykjavik, which is kind of nice actually. The closest thing I found was an outlet store, which had some Vero Moda clothes. If one ever goes shopping in Reykjavik, it's more than likely that one will end up with some things that no other norwegian owns.

It seems like traffic regulations isn't such a big thing in Reykjavik. Cars will stop in the middle of the street, they are stopping to let people pass (and people are passing in the middle of the street all the time) - without honking or cursing. It doesn't look like anybody really cares. Reykjavik is not a place to be in a hurry. The city also have some peculiar architecture. I addition to the rest of the nordic countries there are quite a lot of wooden houses. But in Reykjavik the houses are painted in bright colors. And then the contrasts. In the middle of some wooden houses, one can find buildings with an architecture that could make for the ultimate wet dream for any hipster. Bars, pubs and restaurants are everywhere (and happy hour from 16-20). Even more duty free shops. City centre is not as flat as the scenery on my way into Reykjavik, but I didn't find any really step hills either. It's quite easy to figure out who's icelandic here. Unlike Norway, where everyone looks pretty much the same, Islandic people really know how to make their own individual style.

The islandic currency needs some getting used to. The islandic krone is not really worth much (about 0,04 NOK). It feels kind of strange to pay 7500 for dinner, and making a withdrawal of 500 NOK will give you about 10 000 ISK. I really need to get used to that. Reykjavik has restaurants from every corner of the world; scandinavian, nepalese (?), mexican, chinese, japanese, islandic, danish, british, french, italian, turkish (?) - you name it! The food is kind of cheap, and the islandic beer is delicious!


Reykjavik is peculiar, fascinating and something completely unique. I definitely have to go back sometime!


Stikkord:

Snart avreise

237 dager har gått siden jeg underskrev internsøknaden om studieopphold i USA. 168 dager har gått siden jeg fikk det endelige svaret om at jeg skulle reise. Og nå gjenstår bare et par timer før jeg sitter på flybussen til Værnes. En gedigen, fullstappet koffert, en ryggsekk, ei skulderveske. Lonely Planet-bøker, elektroniske duppedingser, sommerklær, høstklær og vinterklær. Medisiner, norsk sjokolade (til hun jeg skal dele rom med), kamera, pass, visum, en mage full av sommerfugler, og en god dose reisenerver. Jeg er snart på vei!

Første stopp er ei helg på Island. Siden jeg først "er i området". Det har egentlig aldri falt meg inn å reise til Island før. Jeg mener, det ER der, og ganske nært sådan. Men tanken om å reise dit har aldri slått meg. Storesøster har selvfølgelig fortalt om sin tur, og jeg kunne levende forestille meg trendye islendere, vulkaner og geysirer. Mamma og pappa har også vært der, og jeg kan huske bilder av min far som bader i de varme kildene. Likevel har jeg aldri tenkt at Island er en plass jeg burde reise.

Men så ble det jo studieopphold i USA da. Og jeg måtte likevel mellomlande på Island. Og da kan man likegodt mellomlande en helg. Etter litt research, noe latter over det utrolig skjønne islandske språket, og en lengre telefonsamtale med storesøster, kjenner jeg faktisk at jeg gleder meg veldig. Jeg rekker dessverre ikke å se verken geysirer eller vulkaner, men planen er å utforske Reykjavik og bade i de varme kildene. Jeg har til og med lovet meg selv å være så tøff at jeg tester ut råttent haikjøtt (Hakarl) med Svartedaudir (god gammeldags hjemmebrent) til. Iallefall hvis jeg finner det. Halve moroa med reising er jo tross alt å utforske kulturer med alle sanser.

Så nå sitter jeg her da. På rommet mitt hjemme, mens jeg så smått har begynt å vibrere av spenning. Til tross for sommerfugler og reisenerver har jeg vel ikke helt skjønt hvor jeg faktisk skal. Eller, jeg har skjønt at jeg skal til Island selvfølgelig. Men det på en måte som ligner følelsen jeg hadde før Berlin i juni. Det har absolutt ikke gått opp for meg at jeg reiser til New York på søndag. Eller Minot på mandag. Og at jeg skal være borte LENGE! Tipper det begynner å gå opp for meg midtveis i neste uke.

Men enn så lenge er jeg enda hjemme i leiligheten. Og jeg skal pakke ferdig, prøve å ikke eksplodere av spenning, og være snill med tvangstankene og både dobbelt - og trippelsjekke at jeg har pakket alt som skal med. Litt Creedence på høytaleren, litt kaffe i koppen, og snart snart snart ut i store verden. Jeg tror dette blir bra!

Stikkord:
Les mer i arkivet » Oktober 2015 » Februar 2015 » Desember 2014
hits